22. juli-senteret

Min historie – personlige fortellinger fra og om 22. juli

Hvordan så det ut utenfor Høyblokka da bomben gikk av i regjeringskvartalet? Hvilke minner sitter ungdommene fra Utøya igjen med fra angrepet på AUFs sommerleir? Hvordan er det å miste sine nærmeste i et terrorangrep og hvordan preges overlevende, etterlatte og andre berørte av 22. juli i dag? Hva mener de som var der vi må snakke om når vi snakker om 22. juli 2011 – og hva kan vi lære av det som skjedde?

«Min historie – personlige fortellinger fra og om 22. juli» presenterer noen av historiene til de som på ulike måter opplevde 22. juli 2011 på nært hold.

Gjennom møter mellom elever og vitner i 22. juli-senteret, og i videoklipp og skriftlige vitneberetninger publisert her på våre nettsider, forteller de berørte selv om 22. juli 2011.

De mange 22. juli-historiene

Det finnes et utallig antall historier om 22. juli. Så å si alle i Norge som levde 22. juli 2011 har sine fortellinger om hvor de var, hva de tenkte da nyheten kom om bomben i Oslo, da de først fikk høre om skytingen på Utøya. For de som ble rammet direkte, enten i Regjeringskvartalet eller på Utøya, finnes like mange historier som mennesker som ble berørt.

Fortellingene vi formidler her, gjennom videoopptak og skriftlige vitneberetninger, utgjør ikke hele historien om 22. juli. Her er kun et fåtall av historiene samlet så langt, og de er ikke representative for mangfoldet av fortellinger fra og om terrorangrepet mot regjeringskvartalet og AUFs sommerleir. Men de gir et viktig innblikk i noen av opplevelsene og refleksjonene de som var der bærer med seg.

Blant vitneberetningene vil man høre, se og lese ulike beskrivelser av samme hendelse. Forskjellige beskrivelser av den samme lyden da bomben gikk av utenfor Høyblokka, av hvordan eksplosjonen rammet de som var på jobb i ulik grad, hva man trodde da de første skuddene falt på Utøya, hva man gjorde og ikke gjorde under angrepet mot AUFs sommerleir, hvor man var, hva man så. Historier om hvordan det var å oppleve terroren på avstand, mens noen man var nær sto midt i det som skjedde. Vitneberetningene gir også ulike perspektiver på hva terroren betyr. Både når det gjelder hvordan den på ulike måter har påvirket de som ble berørt, og hva de mener om 22. juli-historien i dag.

Med dette materialet – og gjennom kommende innsamling av ulike typer vitneberetninger, ønsker vi å vise frem mangfoldet av fortellinger om 22. juli – om konsekvensene for de som opplevde den dagen på nært hold, og deres syn på terrorens betydning.

Verdien av personlige fortellinger

De personlige fortellingene har en særskilt plass i formidlingen av historie, ikke minst når det gjelder historie om traumatiske hendelser. Vitneskildringer skaper en nærhet til det som har skjedd, der vitnet er den som skaper og formidler denne nærheten. Som dokumentariske fremstillinger er de en kilde til fortida, men de har også visse særtrekk nettopp som personlige fortellinger. De er subjektive historier, der hver persons konkrete opplevelser og inntrykk blandes med minner, følelser og kunnskap som er fremskaffet i tiden etterpå. I flere av videoene filmet her vil du merke at mange av de berørte selv beskriver minner som veksler mellom å være klare og uklare. Om hukommelse som svikter – og bilder som er brent fast i minnet for alltid.

Personlige historier er særlig verdifulle nettopp fordi de gir oss et innblikk i den subjektive opplevelsen av en hendelse, og hvordan et traume som 22. juli kan påvirke menneskers liv. Slik er vitneberetninger også sentrale for forståelsen av hva som skjedde 22. juli 2011 – viktige brikker som sammen med andre kilder kan danne et større bilde av hvordan terroren rammet individer og samfunnet som helhet.

Vil du vite mer om vitneberetningers plass i historieformidlingen, anbefaler vi å lese fordypningsteksten Vitner som historiefortellere av historiker Anette H. Storeide.