22. juli-senteret

Menneskerettigheter

Å leve på jorden er å være del av et gigantisk nettverk der alle på en eller annen måte må forholde seg til hverandre. I menneskeskapte samfunn, små eller store, er det gjerne et skille mellom de som styrer og borgerne, de som blir styrt. De som styrte kunne være ansvarlige for å beskytte borgerne mot trusler og farer utenfra – og for at borgerne ble beskyttet mot hverandre. Det vokste frem rettssystemer og domstoler der uenigheter mellom borgerne ble løst, og der de som brøt regler kunne idømmes straff. De styrende vedtok lover etter regler man ble enige om – og innenfor rammer som ivaretok borgernes grunnleggende friheter og rettigheter. Men hva hvis de styrende bryter disse rammene?

Bakgrunn

Menneskerettighetene har vokst frem via felles innsats fra det internasjonale samfunnet. Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt av FN da 58 medlemsland i 1948. Aldri før hadde det vært så bred internasjonal enighet om et dokument som inneholdt ett sett av ideer og idealer om menneskers rettigheter. Erklæringen er ikke juridisk bindende, men lister opp en rekke prinsipper om rettigheter hvert enkelt menneske ansees for å ha, kun i kraft av det å være menneske. Erklæringen var ikke det første dokumentet i historien som forsøkte å nedfelle slike moralske rettigheter mennesker har, man finner tanker som dette både i den franske «Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter» fra 1798, og i USAs grunnlov fra 1787, men menneskerettighetserklæringen var det første dokumentet som knyttet det som tidligere var borgerrettigheter innen de enkelt land til tanken om universelle rettigheter som alle stater burde beskytte.

Felles for disse dokumentene, som viser en villighet fra de som styrer til å beskytte borgerne fra undertrykkelse fra staten, er at de har blitt til på et tidspunkt hvor mange borgere har opplevd overgrep fra de styrende. Menneskerettighetserklæringen ble til etter at en sjokkert verden hadde vært vitne til de menneskeverdundergravende overgrep selv et velutviklet land som Tyskland hadde begått under andre verdenskrig. Den reflekterer betydningen av en overnasjonal enighet om menneskeverd som står over selv staters selvbestemmelse, og signeringen av den var en sterk og symbolsk handling som viste at verdens nasjoner aldri ønsket å se slike situasjoner skje igjen.

Å leve sammen som likeverdige i et kulturelt og mangfoldig demokratisk samfunn

Idealet og verdiene nedfelt i erklæringen baserer seg på en generell oppfatning om at ethvert menneske er like mye verdt, har lik verdighet, har lik rett til respekt, har rett til de samme menneskerettighetene, og bør behandles tilsvarende. Erklæringen består av tretti artikler og hver artikkel beskriver en persons ulike rettigheter. Selv om den ikke er juridisk bindende var erklæringen det første steget i å skape en internasjonal enighet om de menneskerettslige prinsippene.

På 1950 -og 60 tallet arbeidet FN videre for å utarbeide sterkere dokumenter slik at hver enkelt borger fikk muligheten til å holde sin stat ansvarlig for brudd på menneskerettighetene. Resultatet av dette arbeidet består i dag av en rekke konvensjoner, altså juridisk bindende avtaler som flere stater er bundet av, og klageorganer som man kan henvende seg til dersom man mener at en stat har brutt en eller flere menneskerettigheter. FN har utarbeidet de fleste, men det finnes også regionale konvensjoner, der for eksempel Norge gjennom sitt medlemskap i Europarådet er bundet av den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen med tilhørende domstol som kan idømme staten for brudd på artiklene i konvensjonen.

Hvilke rettigheter har vi?

I FNs menneskerettighetssystem finnes det 10 internasjonale kjernedokumenter om menneskerettigheter:

  • FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (1965) – ICERD
  • FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) – ICCPR
  • FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) – ICESCR
  • FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (1979) – CEDAW
  • FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (1984) – CAT
  • Tilleggsprotokoll til konvensjonen mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (2002) – OP-CAT
  • FNs konvensjon om barnets rettigheter (1989) – CRC
  • FNs konvensjon for beskyttelse av rettighetene til alle migrasjonsarbeidere og medlemmer av deres familier (1990) – ICMW
  • FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (2006) – CRPD
  • FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning (2006) – CPED

Det er vanlig å skille mellom såkalte sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

De sivile og politiske rettighetene omfatter retten til liv og fysisk integritet, retten til ikke å bli torturert, retten til ikke å bli fengslet uten etter lov og dom, retten til en rettferdig og offentlig rettergang, andre rettssikkerhetsgarantier, retten til privatliv, retten til ytrings- og trosfrihet, samt politiske rettigheter som organisasjonsfrihet og stemmerett. Disse rettighetene framgår blant annet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene omfatter først og fremst retten til arbeid, retten til rimelige arbeidsvilkår, retten til å danne fagforeninger, retten til en tilfredsstillende levestandard, retten til sosial trygghet, rett til utdanning og helse, samt retten til kulturliv. Disse rettighetene framgår blant annet av FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Hvem er ansvarlige for å oppfylle menneskerettighetene?

Hver enkelt stat er selv ansvarlig for å oppfylle rettighetene de har valgt å binde seg til. Enkelt forklart kan man si at hver rettighet for et enkeltindivid skaper tilhørende plikter for staten til å oppfylle rettigheten. Staten har for det første en negativ forpliktelse ved å la være å krenke rettigheter samt å forby gjennom nasjonal lovgivning tredjeparter i å gjøre det samme. Staten har også en positiv forpliktelse i å aktivt sørge for at rettighetene er gjort om til juridiske forpliktelser i nasjonal lovgivning og at samfunnet er innrettet slik at individer eller grupper får oppfylt sine rettigheter gjennom struktur, prosess og resultat av offentlig forvaltings innsats i å ha kunnskap om menneskerettighetene og hvordan de skal brukes.

Norge har valgt å både inkorporere mange menneskerettslige konvensjoner direkte som vedlegg i lovgivningen, men også å endre lovene som allerede eksisterte til å være i samsvar med bestemmelsene man finner i ulike konvensjoner. Den norske Grunnloven inneholdt allerede mange menneskerettslige prinsipper da den ble skrevet i 1814, for eksempel finner man vernet om religionsfrihet (§ 2), ytringsfrihet (§ 100) og rett til valgdeltagelse (§ 50) i Grunnloven vår. Den forbyr også lovers tilbakevirkende kraft (§ 97) og frihetsberøvelse uten hjemmel i lov (§ 99). Domfellelse uten lov, straff uten dom, og tortur under avhør (§ 96) er også forbudt etter Grunnloven.

I forbindelse med grunnlovsrevisjonen i 2014, vedtok Stortinget å styrke Grunnlovens menneskerettighetsvern ytterligere. Grunnloven fikk et nytt kapittel E om «Menneskerettigheter» med ulike sivile, politiske, økonomiske og sosiale rettigheter.

Menneskerettsloven fra 1999 inkorporerer Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter samt FNs barnekonvensjon. Menneskerettsloven gir forrang til de konvensjonene den inkorporerer i en eventuell konflikt med annen norsk lovgivning (§ 3).

Torturkonvensjonen ansees inkorporert gjennom innføringen av et eget torturforbud i straffelovens § 117a. FNs kvinnediskrimineringskonvensjon er vedtatt inkorporert i likestillingsloven. FNs rasediskrimineringskonvensjon er vedtatt inkorporert gjennom ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.

I tillegg til disse finnes det en rekke andre lovbestemmelser som ikke nødvendigvis omtaler menneskerettigheter, men som like fullt utgjør en del av det helhetlige norske menneskerettighetsvernet. Eksempler på dette finner man i bestemmelser om trygdeordninger, helse og utdanning, varetekt, likestilling, advokatbistand, og straffeprosessordninger.

Hvem har rettigheter?

Staten må respektere menneskerettighetene til individene under dens jurisdiksjon, altså innenfor sine landegrenser. Men det betyr ikke at hele settet av rettigheter som er beskrevet i internasjonale menneskerettighetsdokumenter er utvidet til alle personer under dens jurisdiksjon på lik linje. Noen sivile og politiske rettigheter, som å ta del i den offentlige anliggender, stemmegivning, adgang til å stille til valg for offentlige verv eller tilgang til offentlige tjenester, gjelder bare for statsborgere. Artikkel 16 i den Europeiske menneskerettskonvensjonen gir statene adgang til å innføre begrensinger på utlendingers politiske virksomhet. I forbindelse med for eksempel retten til helse, er det klart at helsemyndighetene og sykehus kan være nødt til å nekte noen behandling når dette representerer en urimelig belastning på felles begrensede ressurser.

Man skiller også gjerne mellom absolutte og relative rettigheter. Noen rettigheter, for eksempel forbudet mot tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling, er absolutte og de kan det ikke gjøres inngrep i, uansett.

De fleste menneskerettigheter handler imidlertid om en avveining av kryssende interesser. Utgangspunktet for vurderingen er da at alle personer har rett til for eksempel ytringsfrihet, trosfrihet, forsamling- og foreningsfrihet, eiendom, og en rettferdig rettssak. Eventuelle restriksjoner på disse rettighetene må kun gjøres dersom de er proporsjonele i forhold til begrensningenes målsetting. Begrensninger i rettighetene behøver ikke være basert på ondskapsfullhet eller skandaløse grunner, staten vil ofte ha legitime behov for å gjøre slike begrensninger Få vil for eksempel være uenige i behovet for at visse kriminelle blir fradømt sin frihet. Å introdusere menneskerettighetene i en slik kontekst gjør oss i stand til å forstå hvordan vi må starte ut fra den forutsetning at den enkelte har rett til frihet med mindre en fengsling er nødvendig og gjennomføres på en måte som ivaretar grunnleggende rettsikkerhetsgarantier.

Når Norges skal evalueres i forhold til sitt system for vern av menneskerettighetene for sine borgere legger de internasjonale komiteene ofte vekt på om rettighetene er tilstrekkelig tilgjengelige for borgerne i lik grad; altså om det er mulig å påberope seg menneskerettslige krav, at saken din blir vurdert på bakgrunn av bestemmelsene samt effektiv oppfyllelse av rettighetene dersom det viser seg at vurderingene som ble gjort i forkant av en hendelse ikke var i samsvar med menneskerettighetene.

Også i Norge har vi menneskerettslige utfordringer som krever oppfølging. For eksempel har flere instanser over tid har meldt om utfordringer knyttet til isolasjon i arrest, varetekt og fengsler. Andre menneskerettslige spørsmål har blitt identifisert i lukkede institusjoner og omsorgsinstitusjoner. Staten har et særlig ansvar for individer i offentlig forvaring, behandling eller omsorg, noe som fordrer oppmerksomhet om rettigheter og friheter for berørte individer. Det gjelder blant annet sykehjem, psykiatriske institusjoner og barnevernet hvor mulige utfordringer kan være isolerte tilfeller av nedverdigende behandling, respekt for personlig integritet og tilgang til tilfredsstillende helsetjenester.

Situasjonen for urfolk og nasjonale minoriteter står sentralt i en menneskerettslig sammenheng. Når det gjelder minoriteter mer generelt, har mange organisasjoner sett nærmere på hatefulle ytringer, herunder det som retter seg mot seksuell legning, etnisitet og religiøs bakgrunn.

Barns og kvinners rettigheter er også et høyt prioritert anliggende i norsk sammenheng. Utfordringer i denne sammenheng kan variere mellom vold i hjemmet, menneskehandel, beskyttelse av barn mot vold, med mer.

Gjennomføring av menneskerettighetene

De norske domstolene spiller en stor rolle i det å aktivt ta i bruk menneskerettighetene når de har saker der et individ fremstilles som offer og staten som ansvarlig. I tillegg finnes det en rekke andre klagemuligheter man som borger kan benytte seg av dersom man mener at en offentlig instans, slik som kommunen, politiet eller de regionale helseforetakene har brutt en eller flere av dine menneskerettigheter. Eksempler på dette er klageordningen hos Fylkesnemndene, Likestillingsombudet, Sivilombudsmannen eller Helseklageordningen.

Menneskerettighetene kan bare oppnås gjennom en informert og fortsatt etterspørsel fra borgerne for deres beskyttelse. Derfor er det viktig at borgerne i samfunnet vet hva deres menneskerettigheter er og hvordan man får oppfylt rettighetene sine. På den andre siden er det like viktig at de som arbeider i statlige forvaltninger har forståelse for hvordan de skal vekte ulike hensyn på bakgrunn av menneskerettighetene når de fremmer vedtak. Menneskerettighetsutdanning fremmer verdier, overbevisninger og holdninger som oppfordrer alle individer til å opprettholde sine egne rettigheter og andres. Slik utvikler en forståelse av alles felles ansvar for å gjøre menneskerettighetene til virkelighet i hvert samfunn.

Menneskerettighetsutdanning er et viktig bidrag til langsiktig forebygging av menneskerettighetsbrudd og representerer en konkret investering i arbeidet med å oppnå et rettferdig samfunn der alle menneskerettigheter til alle mennesker er verdsatt og respektert.

Tips til videre lesning:

NHRI.no. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter 

The Office of the United Nations High Commissioner for Human Rights. «Verdenserklæringen om menneskerettighetene».