22. juli-senteret

Det som er minner for én generasjon, er historie for den neste

Nyhetsbrev (07.09.2018)  av  Anne Talsnes, Formidlingsansvarlig ved 22. juli-senteret.

Når vi voksne snakker om 22. juli 2011 kommer vi alltid inn på tid.

Tid som stod stille og tid som har gått.

Hvordan vi som individer og fellesskap forholder oss til at vi i dager, måneder og år legger avstand til terrorangrepene, er uløselig forbundet med hvor vi selv eller noen nær oss befant seg denne dagen.

De aller fleste over en viss alder kan fortelle hvor de var og hva de tenkte og gjorde da de hørte nyheten om bomben i Regjeringskvartalet og da det ble klart at gjerningsmannen bak angrepet samme ettermiddag gjennomførte en massakre på AUFs årlige ungdomsleir på Utøya.

Dette er ofte utgangspunktet for hvordan foreldre, lærere, og alle vi voksne utveksler referanser og minner fra denne dagen; hvor var vi? Hva tenkte vi?

Da de første skoleklassene stod på døren til 22. juli-senteret høsten 2015, var det ikke så veldig stor forskjell på hva elever husket, og hva lærere husket fra 22. juli 2011. Reaksjoner, spørsmål, refleksjoner og samtaler – hele undervisningssituasjonen i 22. juli-senteret var lenge preget av at voksne og barn delte mange av de samme minnene.

Det har vært en sjelden situasjon; at generasjoner har kunnet forenes i en felles hukommelse og et første forsøk på historiegjøring over en så skjellsettende og ikke minst vanskelig og traumatisk hendelse som terroren jo var. Dette særegne situasjonsbildet har vi i 22. juli-senteret nyttiggjort oss av i undervisningen.

Nå, bare tre år etter åpningen, står det imidlertid allerede elever med et vesentlig annet utgangspunkt på døren vår.

Skoleelever som var små barn i 2011 har helt andre og vagere minner og referanser knyttet til denne mørke delen av norsk historie. For en fjortenåring er det et halvt liv siden 22. juli.

Det som er minner for én generasjon, er historie for den neste.

7 år etter terrorangrepet er 22. juli 2011 likevel langt fremme i det politisk ordskiftet. Filmer skaper debatt og vekker følelser. Vi må forvente at flere kulturprodukter vil komme.

Fremover må vi legge til rette for at også elevene med de vageste minnene får et eierskap til historien, som så til de grader preger deres samtid, og vil gjøre det i mange tiår fremover.

Disse elevene må gis anledning til å bringe egne referanser og spørsmål til læringssituasjonen. Voksne må være forberedt på at de vil adskille seg fra deres egne referanser og refleksjoner, og at dette til tider kan bli utfordrende. Kanskje kan tilnærmingen fremstå fremmed for alle som husker så godt.

De yngste skoleelevene bringer en tiltrengt fremtidsoptimisme inn i læringssituasjonen. I undervisningsrommet vårt ser vi i dag skoleelever som evner å ta inn over seg 22. juli-tematikken, både på et kognitivt og empatisk plan, samtidig er de ikke redde for å være glade og aktive ungdommer når de er hos oss.

Dette er et situasjonsbilde vi ønsker velkommen i 2018. Ikke minst fordi disse ungdommene er fra den generasjonen barn som brakte bamser og brev til de spontane minnestedene etter angrepene, i sorg og medfølelse med de vi mistet. Dette er barna som – ifølge undersøkelser NKVTS gjorde noen måneder etter terroren – ble eksponert for voldsomme mengder nyheter om angrepet, uten at de hverken hadde forutsetninger eller fikk adekvat hjelp til å skape en sammenheng av det de så og hørte.

Dette er generasjonen med de ubesvarte spørsmålene.

Denne høsten vil elever fra hele landet fortsette å møte vitner i 22. juli-senteret om de melder seg på det 2,5 timers lange undervisningstilbudet «Min historie – personlige fortellinger fra og om 22. juli» som tilbys hver fredag.

Gjennom å møte mennesker som på ulike måter ble berørt av terroren, gis elevene en mulighet til å sette seg inn i hvilken enorm betydning terroren har hatt og fortsatt har for ufattelig mange enkeltindivider, og for samfunnet vårt.

Møtene mellom elever og vitner åpner for en vifte av innfallsvinkler ut fra hva vitnene selv og elevene bringer til situasjonen.

Undervisningen på fredager understreker hvor mangefasettert historien om 22. juli er, og hvor mange perspektiver og enkeltfortellinger som enda ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Resten av uken stiller vi fortsatt elevene spørsmålet «Hva skal vi lære bort om 22. juli»? I dette 2,5 timer lange undervisningsopplegget lager elevene egne 22. juli-utstillinger, basert på et utvalg kilder. Stilt overfor polariserende debatter, falske nyheter, ekkokamre og konspirasjonsforestillinger – og ikke minst med bakgrunn i Breivik og hans inspirasjonskilders tankegods, mener vi det er spesielt viktig at nettopp 22. juli-historien formidles med kildekritikk som en prioritert komponent.

 

Med fagfornyelse på trappene og 22. juli lengre fremme i bevisstheten til beslutningstakere og skoleforskere enn noen gang, inviterer vi lærere og elever til å delta i 22. juli-senterets ulike undervisningstilbud, høsten 2018.

De unge stemmene skal lyttes til i minne- og læringsarbeidet etter 22. juli. Slik vil vi gi et bidrag til at denne generasjonen kan forvalte den vanskelige historien som historiebevisste og aktive medborgere, som holder minnet og kunnskapen om 22. juli levende også i fremtiden.

Hilsen Anne Talsnes og resten av formidlerne i 22. juli-senteret.

Les mer om undervisningstilbud ved 22. juli-senteret:

Min historie – Personlige fortellinger fra og om 22. juli

Hva skal vi lære bort om 22. juli?