I tiden som fulgte 22. juli ble det laget mange spontane minnesteder.

Spontane minnesteder skiller seg fra minnesteder ved at de er uoffisielle i sin natur, og blir til spontant og besøkes av vanlige folk. Det er altså ikke forankret fra det offentlige at folk kan legge ned materiale på bestemte steder, slik som med minnesteder. Spontaniteten i det kan begrunnes med at den første sorgfasen er i gang, og minnestedet blir en arena for å sørge.

Begynnelsen på en sorgprosess etter 22. juli

Etableringen av det største og mest kjente spontane minnestedet etter 22. juli, ble til på plassen utenfor Oslo domkirke. Her kom de første menneskene for å minnes allerede 23. juli, og få dager etter var plassen dekket av et stort blomsterhav. Mange la også ned kort, hilsener, bamser og andre gjenstander de hadde kjøpt eller laget. 

Disse minnemarkeringene spredte seg nasjonalt, både på små og større steder. På Utøya ble det lagt ned blomster og hilsener på campingplassen, på ferjekaien og på en stein kalt «alteret» like ved. Bergen og Trondheim skapte sine samlingssteder. Nesten alt av materiale fra minnestedene ble samlet inn av sentrale og lokale arkivinstitusjoner. At materialet ble tatt vare på, sier noe om den verdien vi som samfunn tillegger denne formen for minnemarkering preget av en begynnende sorgprosess.

Media, delingskultur og minnemarkering etter 22. juli

Gjennom global mediedekning av nasjonale katastrofer og minnemarkeringer i etterkant, har mediene siden slutten av 1990-tallet bidratt sterkt til at det har utviklet seg en norm for hvilke gjenstander folk tar med seg til minnestedene. Mediene har også bidratt til selve ideen om at kollektive og offentlige sorgprosesser er den rette og nødvendige måten å håndtere tragiske hendelser på. Gjennom mediene blir tragiske dødsfall gjort viktige, ikke bare for de etterlatte, men for hele nasjonen. Mediefokuset bidrar gjennom dette i stor grad til å skape et særtrekk ved spontane minnesteder kontra mer private minnesteder og -ritualer: De gjøres krav på og brukes av andre personer enn kun venner og familie.

Sosiale medier fikk også en viktig rolle i minnemarkeringene. Den digitale delingskulturen muliggjør rask spredning av informasjon, og mye av minnearbeidet etter 22. juli foregikk nettopp på digitale plattformer. For eksempel ble det opprettet ulike minnegrupper på Facebook og folk uttrykte sympati gjennom egne brukerprofiler. Ett av sitatene som forekommer oftest i det norske innsamlede materialet er: «Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». Sitatet kom fra AUF-medlem Helle Gannestad som la ut meldingen på X/Twitter natt til 23. juli.

Det norske minnematerialet preges i stor grad av et fokus på kjærlighet og samhold, noe som også kom til uttrykk gjennom rosetogene som ble arrangert i Oslo og rundt om i landet etter 22. juli. Rosetogene kan sees på som en forlengelse av de spontane minnestedene gjennom at initiativet til det første rosetoget, som ble arrangert i Oslo den 25. juli, kom i form av en uoffisiell Facebook-gruppe og at initiativtageren var en helt vanlig bruker av det sosiale mediet.

Sosiale medier og kjærlighetsfortellingen om 22. juli

22. juli var en nasjonal krise, men nasjonen Norge er en annen enn den nasjonen som har opplevd kriser tidligere. Vi har nå en mer sammensatt og mangfoldig kultur, noe minnematerialet er et sterkt bilde på. Flere av de drepte hadde en annen etnisk bakgrunn, og hovedmotivet til gjerningsmannen knyttet seg til nettopp frykten for det flerkulturelle samfunnet. I materialet finnes det blant annet flagg fra ulike nasjoner, og en del av hilsenene er også skrevet på andre språk. Dette viser at materialet rommer et mangfold av temaer som kan tas opp til refleksjon og diskusjon. Gjennom å bli tatt inn i arkivinstitusjoner, som gjerne omtales som «samfunnets hukommelse», blir materialet fra de spontane minnestedene til en del av historien om hva det vil si å være norsk. Tragedier som den som rammet Norge den 22. juli får oss til å tenke over hva slags samfunn vi ønsker å leve i. Materialet fra de spontane minnestedene har på så måte en viktig plass i den nasjonale refleksjonsprosessen.

Opprinnelig tekst av: Line Gjermshusengen, tidligere stipendiat i kulturminneforvaltning ved Institutt for historiske studier, NTNU. Deltok i forskningsprosjektet «July 22 and the Negotiation of Memory», og forsket på minnesteder etter 22. juli.

Spontaneous Memorials after 22 July

Related topics