22. juli-senteret

Videoopptak av vitneberetninger

Det finnes et utallig antall historier om 22. juli. Så å si alle i Norge som levde 22. juli 2011 har sine fortellinger om hvor de var, hva de tenkte da nyheten kom om bomben i Oslo, da de først fikk høre om skytingen på Utøya. For de som ble rammet direkte, enten i Regjeringskvartalet eller på Utøya, finnes like mange historier som mennesker som ble berørt.

I videoklippene under, forteller noen av dem sine fortellinger på film. Fortellingene utgjør ikke hele historien om 22. juli, men de gir et viktig innblikk i noen av opplevelsene og refleksjonene de som var der bærer med seg i dag.

Om de som forteller

Noen av de som forteller her, har fortalt historiene sine mange ganger før. Andre har i mindre grad snakket i offentligheten. Uansett koster det noe for de fleste av dem. Å fortelle krever både styrke og evne til å orke. I ulik grad kan det bringe tilbake minner en helst vil glemme, skape uro, savn og frykt. Likevel forteller de. De forteller fordi de mener det er verdt det, fordi andre trenger å høre. Det er vi takknemlige for. Takk til alle som har delt sine historier fra og om 22. juli gjennom årene som har gått, de som deltar i møter med ungdommer i 22. juli-senteret og på Utøya, og de som så langt har vært med å bidra til disse filmene.

På sikt vil enda flere historier fra etterlatte og overlevende, redningsmannskap og sivile frivillige, politi, journalister og tilfeldige forbipasserende til sammen danne et enda bredere bilde av omfanget av terroren og hvordan den rammet.

Ønsker du å bidra? Se mer informasjon her

Hva viser filmene?

22. juli-historiene som fortelles her, er de berørtes egne historier, forsøkt fortalt på deres måte. Men all historiefortelling innebærer valg og bortvalg, og det er umulig å fortelle alt. Innholdet i disse filmene er intet unntak. Først og fremst er det vitnenes eget fokus som bestemmer hva vi får høre og ikke. Det kan være påvirket av alt fra når opptaket er gjort, hvor ofte de har fortalt historien før, til politisk ståsted og nyhetsbildet akkurat den dagen de ble filmet.

Samtidig er innholdet påvirket av 22. juli-senterets valg av tilnærming, både når det gjelder form og format. Vi har valgt å la vitnenes muntlige historie stå i fokus, uten virkemidler som musikk eller innklippsbilder. Opptakssituasjonen gir samtidig et uttrykk som påvirker fortellingene. Vi møter de berørte i det samme lyssatte studioet, ikke i naturlige omgivelser, eller på åstedet, slik man for eksempel kjenner fra mer dokumentariske fremstillinger. Videre har vi strukturert intervjuene gjennom åpne spørsmål om tida før, under og etter angrepet. Noen mer konkrete spørsmål om hendelser er også stilt. For eksempel er de bedt om å fortelle om hvordan de opplevelsen av rettssaken i 2012, og om hvordan det er å leve videre med 22. juli-historien. Alle er også bedt om å svare på de to mer overordnede spørsmålene «Hvorfor synes du det er viktig å fortelle de personlige historiene fra 22. juli?» og «Hva mener du vi kan lære av 22. juli?». Videre er hvert opptak delt opp i flere ulike videoer, og spørsmålene fra 22. juli-senterets intervjuer er byttet ut med tekstplakater. Filmene er ellers i liten grad redigert, men publisert så å si i sin helhet.

Filmene inneholder i ulik grad sterke beskrivelser av terroren. De viser ingen bilder fra angrepet verken i Regjeringskvartalet eller på Utøya, men mange av de som forteller formidler dramatiske, til tider detaljerte beskrivelser av brutalitet, vold og død.

Vi mener det er en del av vårt mandat å formidle også de mørkeste sidene av 22. juli-historien når vi løfter frem historiene til de som ble rammet. Samtidig er det ikke mørket som skal stå igjen etter disse filmene. Her er også fortellinger om vennskap, om hverdag, om livet i Regjeringskvartalet før 22. juli, om Utøya som «sommerens vakreste eventyr», om engasjement og fremtidstro. Side om side ved terrorens verste konsekvenser bærer filmene også sterke budskap om å kjempe seg gjennom traumer og sorg, fine minner om de som gikk bort, om samhold og glede, og om å bruke 22. juli-historiene for å gjøre noe godt.

Filmene har ingen aldersgrense, men som utstillingen i 22. juli-senteret gjør de sterke skildringene at vi ikke anbefaler dem til barn under 14 år. Dersom man som lærer eller foresatt likevel ønsker å vise dem for yngre aldersgrupper anbefaler vi at den voksne selv ser filmene på forhånd.

Alle deltakerne i disse filmene har samtykket til at materialet publiseres på 22. juli-senterets plattformer, benyttes i vår formidling, og er en del av læringsressurstilbudet for de som besøker våre nettsider.

Filmene er produsert og eies av 22. juli-senteret og beskyttes av opphavsretten. Videoavspilleren er tilpasset universell utforming (UU) og gir mulighet for nedlastning til privat bruk. Derimot er annen bruk, distribusjon og redigering av materialet uten tillatelse ulovlig i henhold til åndsverksloven.

Opptak av vitnesamtaler i 22. juli-senteret