22. juli-senteret

Rosens år

Steinar Barstad var fagdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet. 22. juli forlot han kontoret sitt i S-blokka, og gikk over Einar Gerhardsens plass noen få minutter før bomben gikk av. Noen uker seinere skrev han diktet «Rosens år», som en del av arbeidet med å bearbeide sorg og sinne. Samtidig satte han og de han arbeidet sammen med sin ære i å få ferdig budsjettet til fristen og holde virksomheten i departementet i gang denne høsten, selv om de var bombet ut av arbeidsplassen sin.

Foto: Vegard Grøtt / Scanpix

 

I

Dette er glassets år

Store glassflater
som seil i luften

mot asfalten
fotgjengerfeltet
og den røde bussen

hauger av glasskår
blåst ut
av etasjene
og tvers gjennom
kantina
vi pleide å møtes
til lunsj

Bare betong og
bøyd armeringsjern
står igjen
som skrikende
hender i været

 

II

Dette er redselens år

fra ei øy
i fredens innsjø
fylt med vann
fra fjellene innenfor

bekker og elver
som blodårer
til Norges lille
røde hjerte

sprengt i filler
i løpet av et øyeblikk

bare lyden av
mobiltelefoner i lyngen
bryter
stillheten etterpå

en dag blir
et år
og et år
blir en dag

 

III

Dette er rosens år

kranser av roser
på gravene
til unge liv

hauger av roser
på fortauet
mot domkirkens klagemur

Og to hundre og
femti tusen
roser

løftet i været
i protest
da vi inntok gatene
holdt rundt hverandre
og fylte den store plassen

Dette er rosens år

 

Steinar Barstad

 

Diktet «Rosens år» blir utgitt høsten 2020 i diktsamlingen Mens det ennå er tid.
Se Steinar Barstad: Mens det ennå er tid. ISBN 978-82-692001-2-6