Jeg har lyst til å dele noen av mine tanker rundt 22. juli med dere – og si noe om hvordan det har påvirket meg.

22 juli 2011 var det ca. 350 personer i umiddelbar nærhet til Høyblokka da bomben smalt i Regjeringskvartalet.

564 personer befant seg på Utøya den ettermiddagen.

77 familier mistet et umistelig familiemedlem.

Åtte i regjeringskvartalet, 69 på Utøya. Hver 4. nordmann kjenner noen som ble direkte berørt. Hele Norge ble rammet.

Da min datter Synne fylte 18 i januar 2011 kunne hun endelig tatovere seg uten min velsignelse.

Hun kom stolt hjem med ordet KJÆRLIGHET skrevet i store bokstaver på norsk, godt synlig på høyre arm. På bloggen sin skrev hun:

Hva gleder meg? Hva gir meg livslyst? Hva holder meg igjen her? Hva er det som får tærne mine til å krype sammen, huden min til å nuppe seg og kinnene mine til å rødme?

Det er morgengry. Det er kram snø under vintersko med tykke sokker i. Det er munnspill og gitartoner. Det er hjerteskjell på stranden og tang mellom tærne. Det er latteren til vennene mine. Det er smil på gata. Det er jazz om natten. Det er København og det er Oslo. Det er dagene vi tilbrakte i enga, i hengekøya. Det er å plukke blåbær og markjordbær langs veien. Det er når jeg med én gang kan se Orions belte uten å engang lete på nattehimmelen. Det er å skrike av glede, av redsel, av gledesredsel og fryd. Å lage noe selv. Å høre nye, fine ord. Nyvasket sengetøy og nydusjet kropp. Det er fantastiske kyss. Det er trompet og saksofon. Det er alt som føles så godt mot kroppen, som gjør meg varm innvendig, og jeg kunne skrevet i evigheter om det. Det som jeg aldri glemmer, og det som får meg til å smile på bussen.

Når alt kommer til alt, så er det det og de jeg har kjærlighet til, og de som har kjærlighet til meg. Det er det som holder meg her, det er det som løfter meg. Så enkelt er det.

Så skjedde det grusomme som skulle forandre alt – fredag den 22. juli 2011. Terror i Oslo og henrettelser på Utøya.

De fleste av dem barn eller ungdom. Halvparten av de drepte var 17 eller 18 år. Min datter Synne var en av dem.

Jeg har inntrykk av at alle jeg møter husker godt hvor de var og hva de tenkte da de skjønte dimensjonen av det som skjedde 22.juli for fem år siden.

Jeg husker at jeg holdt på med mitt den dagen, små huslige sysler – med Tour de France i bakgrunnen på TV. Det var siste feriedagen min og jeg skulle tilbake på jobb på mandag.

Da hørte jeg et drønn – klokka var ca. halv fire. Trodde det var tordenvær på gang. Jeg bor på Manglerud i Oslo – ikke langt fra Ryenkrysset – så lyden må ha forsterket seg gjennom tunellen.

Så begynte de ekstra nyhetssendingene å rulle over skjermen – bombe i Oslo. Min første tanke gikk til familien.

Kristine var hos meg, Synne på Utøya og resten av familien visste jeg var trygge. Så kom tanken – Synne! Var hun virkelig på Utøya eller hadde hun planer om å komme hjem til Oslo i dag?

Første SMS sendte jeg kl. 16:14 Spurte om hun fortsatt var på Utøya. Hun svarte ja og lurte på hvordan det går med oss – hun satt i Kafebygget sammen med mange andre og ble informert om hva som hadde skjedd i Oslo.

Jeg husker at jeg tenkte «takk og lov at hun fortsatt er på Utøya – der er det trygt».

Vi SMSet litt frem og tilbake om Oslo – siste melding kom fra Synne kl. 17:11. Alt OK var meldingen jeg fikk. Deretter fikk jeg aldri noen flere svar. Jeg ringte og tekstmeldte hele kvelden.

Lite visste jeg da om at hun var drept rett etter kl. 18.00 – politiet kom for sent……..

Jeg hørte på nyhetene at pårørendesenteret var i Sandvika – jeg ventet på Synnes pappa som hadde vært i Risør på besøk hos sin mor.

Vi reiste alle tre (barnas far Tore, Kristine og jeg) sammen til Sandvika – der skjedde det lite – vi ble registrert inn på håndskrevne lapper.

Uutholdelig venting om lag i en time – inntil vi fikk beskjed om å reise til Sundvolden i stedet. Da var E16 stengt og vi måtte ta en lang omvei – vi var ikke på Sundvolden før i 11 tiden den kvelden.

Det var som å gå i en uvirkelig boble – busslast med busslast med traumatiserte ungdommer kom.

Noen av dem var stille – i sjokk – noen gråt hysterisk – mange klamret seg til hverandre innpakket i tepper. Jeg husker spesielt de blodige sokkene – mange hadde løpt uten sko på skarpe steiner langs vannkanten – de merket ikke smertene før de kom til Sundvolden.

Jeg husker jeg trodde jeg bare skulle hente Synne.

Jeg lette overalt – også i hotellrommene hvor dørene stod åpne – av en eller annen grunn trodde jeg at hun sov. Jeg ville ikke vekke noen med å være hysterisk og rope.

Så irrasjonell kan man bli når man er i sjokk.

Så oppdaget jeg veggen – veggen med alle navnene til de som hadde registrert seg og overlevd.

Jeg fikk plutselig en assosiasjon til Schindlers liste – Steven Spielbergs film om hvordan tusen polske jøder ble reddet fra Holocaust. Jeg vet ikke hvorfor, men tanken bare kom.

Vi lette etter Synnes navn i timevis – lette etter stavefeil – leste hvert navn om og om igjen – og til slutt leste vi listen på nytt bakfra. I ettertid har det vist seg at listene aldri ble oppdaterte.

Synnes pappa telte navn. Det var nesten 100 som manglet. Han sa ingenting til oss – det var for vondt. Senere kom oppdateringen av antall drepte.

Vi var mange som hadde kommet til – fra mange kanter av landet. Midt på natta ble det holdt informasjonsmøte. De aller fleste i salen var nok vi som ennå lette etter våre kjære.

Møtet startet med meldingen:
«Antall antatt døde på Utøya er oppjustert fra 10 til 80».

Det var som om rommet eksploderte og imploderte på en gang.

Deretter var alt kaos i hode mitt, minner ble som et kjempestort puslespill – brikker som lå hulter til bulter, og som møysommelig måtte pusles sammen igjen.

Nå – 5 år etter – er puslespillet enda ikke lagt helt ferdig.

Jeg kjenner at det går sakte men sikkert bedre nå – tiden leger ikke alle sår – men den mildner smerten noe. Savnet vil alltid være der.

Jeg jobber med å skape meg en ny tilværelse –
det ble satt en skillelinje i livet mitt før og etter 22. juli.

Synne og de andre ungdommene ble sviktet av samfunnet vårt
Politiet skulle vært der før.

Alt rundt det gjentar jeg ikke nå, men viser bare til Gjørv kommisjonens rapport som fastslår nettopp det.

 være bedre rustet til å håndtere et terrorangrep i fremtiden.

Det er lett å bli bitter – det er forståelig å bli sint –
det er lett å tenke «hva om»…

Denne «hva om» tankegangen måtte jeg fort legge av meg – den ville bare spise meg opp innvendig og ødelegge både meg og familien min.

Jeg kommer aldri til å tilgi det som skjedde, men jeg har forsonet meg med at livet mitt er forandret – og det må jeg forholde meg til på min måte. Jeg tar en dag av gangen og prøve å fokusere på noe positivt
– ha gode venner rundt meg og bygge opp en ny tilværelse – det går an det – selv om alt er forandret.

Jeg ser mye kjærlighet og glede rundt meg, og positive mennesker som vil meg vel.

Vi ble sendt hjem uten håp fra Sundvolden etter 4 dager.
Ett par døgn senere kom meldingen vi fryktet – politiet og presten banket på døren.

I sjokk husker jeg gode naboer som kom innom.

En flott kvinne fra BUP kom med kake.
Blomster ble levert, presten, bydelen, tekstmeldinger – vi måtte planlegge begravelsen.

Hvem skulle tale – hva slags musikk skulle det være? Et hav av spørsmål å ta stilling til.

Dette vet alle som har mistet noen, og som har måttet stå i disse valgene – valg som skal gjøres når livet er kaos.

Du vil så gjerne at det skal være verdig og vakkert, selv om årsaken kan være vond, brutal og ennå uhåndterbar.

Begravelser er oftest et rituale som man håndterer privat.

Alle i hele Norge var involvert i det som var årsaken til min Synnes begravelse. Det samme gjaldt 76 andre seremonier over hele landet i etterkant av 22. juli.

Det var så mye som skjedde som jeg heller ikke husker disse dagene.
Hele meg var både lammet og i full beredskap samtidig.

Et par uker etter 22. juli begynte jeg å se på nyheter igjen. Jeg følte meg alene – og tenkte at det måtte være flere av de 77 familiene som hadde det like vondt som meg.

Synne hadde nettopp meldt seg inn i AUF så jeg hadde ikke noe kontaktnett der – heller ikke i departementsmiljøet i Oslo.

Så oppdaget jeg at det var noe som het «Støttegruppa».

Søkte dem opp på nettet og sendte en epost for å høre om jeg kunne bidra. Fikk kjapt svar om at det var behov for en støttegruppe i Oslo.

Ettersom tiden gikk ble jeg mer og mer involvert i arbeidet med støttegruppa. Etter hvert ble jeg leder for den nasjonale støttegruppen.

Flere av de etterlatte og foreldrene til de som kom tilbake har blitt mine nærmeste venner – til tross for at vi skulle ønske at vi aldri hadde truffet hverandre.

Jeg har lyst til å fortelle dere mer om denne fine støttegruppa og menneskene som driver den. Vi er menneskene som jobber med det som kalles «likemannstøtte», helt på frivillig basis.

Vi har et nasjonalt styre og 16 fylkeslag spredt over hele landet. Alt arbeid vi gjør er basert på frivillig innsats av oss berørte selv.

Jeg er stolt av den flotte organisasjonen som er bygget opp over flere år.

Nye medlemmer kommer til og mange stiller som styremedlemmer i fylkeslag og det nasjonale styret.

Det er ikke så mange som kjenner dette begrepet «likemannstøtte».

Forsvaret kaller det for «kameratstøtte».

I praksis betyr det at vi tar vare på hverandre – ikke som en sorggruppe – men gjennom å skape møteplasser der man kan tilbringe tid sammen med andre i samme situasjon, der vi ikke trenger forklare så mye, men dele og hjelpe hverandre.

Vi bygger hverandre opp – fordi vi har opplevd det samme forstår vi hverandre på en måte ingen andre kan.

Vi har hatt mange samlinger med psykologer og andre fagpersoner. Alt tilrettelegges for å skape en arena for gode samtaler oss imellom.

Jeg husker med takknemlighet etterlattesamlingene på Gardermoen – samlingene skapte samhold og ga meg en «verktøykasse» for å takle hverdagen.

Jeg husker så godt hvor sterkt det var å komme inn i en stor sal på hotellet første gang.

Salen var fylt til randen med rundt 300 personer – alle etterlatte.

Det enorme omfanget slo imot meg som en slegge i magen.

Det som skjedde den 22. juli endret meg for alltid. Jeg har blitt bevisst på å unngå stress. Jeg unngår mennesker som drar meg ned.

Detaljer er ikke viktig lenger – og jeg tørr også mye mer enn før.

Det verste som kan skje har jo allerede skjedd.

Jeg får flashbacks til den natten på Sundvolden – da alt raknet – øynene til min eldste datter, den bunnløse fortvilelsen og sorgen da hun forstod at Synne aldri ville komme tilbake – kommer jeg aldri til å glemme eller fortrenge.

Det øyeblikket og de øynene er prentet inn i meg og vil være med meg for alltid.

Jeg ser det igjen i øynene til de unge som overlevde – de som mistet en søster, bror eller nær venn.

Synne og 76 andre ble drept for det de trodde på 22. juli 2011.

 mann trodde det ga ham rett til å drepe dem den dagen.

Dette grumset er vanskelig for mange av oss å snakke om – det vet jeg.

Men kjære alle sammen – vi må tørre å snakke om dette – det går ikke vekk – det bare vokser om vi ikke tar igjen og står opp mot tankegodset som dreper.

Under rettsaken etter terroren i 2011 skrev forfatter Kristoffer Schau i Morgenbladet veldig godt om hvorfor han var nødt til å høre etter hva den høyreekstreme terroristen sa.

Han skrev om hvordan han ikke bare lyttet etter de faktiske ordene, men også forsøkte forstå hvor de kom fra.

Jeg siterer Schau: «Og egentlig ikke primært for å forstå mennesket bak terroristen, men først og fremst for å gjenkjenne ham senere.

Gjenkjenne ham når tankene hans dukker opp. I mediene, på nettet, på gata, i meg selv.

Ene og alene fordi det som har skjedd, aldri må skje igjen».

Dette er tanker som er blitt viktige for meg. For det er ingen som er født til å hate – hatet er menneskeskapt, og vi må tørre å møte det hatet og sloss mot det.

Da vi lovet hverandre aldri mer 22.juli, forpliktet vi oss til å holde det vi lovet!

Og for meg var dette løftet vi ga: «Aldri mer 22. juli».

Før jeg avslutter vil jeg sitere Synnes blogg om kropp og selvbilde som sier så mye

«Jeg lever bare én gang, og jeg ble født inn i denne kroppen. Jeg vil gjøre det beste ut av det. Jeg er takknemlig for at jeg er her, og jeg vil ikke kaste bort tiden min på å hate utseendet mitt.

Lisbeth | Personal testimonies