Ytringsfriheten er i våre dager regnet som en grunnleggende menneskerett, som finnes i de fleste skrevne og uskrevne grunnlover, og i de sentrale menneskerettserklæringer og -konvensjoner som også Norge er bundet av.

I «forkant» av ytringsfriheten ligger en annen viktig frihet, nemlig tankefriheten. Der ytringsfriheten både rettslig og i vårt daglige liv må avveies mot andre rettigheter og verdier – som andres personvern og en rimelig omgangsform i samfunnet – er tankefriheten så godt som absolutt. Både fordi tankene våre er en enda mer grunnleggende del av våre personligheter enn ytringsfriheten, men også fordi det er vanskelig å styre folks tanker. Man kan påvirke dem i ulike retninger, men vanskelig regulere eller kontrollere dem.

Ytringsfriheten verner min rett til å formidle de tanker jeg ønsker til andre via ytringer – men også min rett til å høre hva andre har å si, og å la meg informere om verden rundt meg via andres ytringer. Når man ser ytringsfrihet i dette siste perspektivet, kalles den tidvis informasjonsfrihet.

Ytringer er ulike former for kommunikasjon av meningsinnhold. Ofte tenker vi på ytringer som skriftlige eller muntlige utsagn, men de kan også dekke mange andre meningsuttrykk. Holder jeg opp en tommel betyr formidler det for eksempel et annet meningsinnhold enn om jeg holder opp en langfinger. Går jeg i bikini på Karl Johan formidler jeg noe annet enn om jeg går supermanndrakt eller i burka. Hva jeg egentlig gir uttrykk for, kan være vanskelig å fastlegge – og kan arte seg ulikt sett fra mitt og ditt synspunkt.

For å finne ut hva som menes med en ytring, må den tolkes. Når vi tolker kan vi prøve å finne ut hva ytreren mente med ytringen – eller hva mottageren oppfattet da han eller hun ble utsatt for den. Men ingen av disse to utgangspunktene er fullt ut bestemmende for vår forståelse av en ytrings meningsinnhold, det er isteden en slags mellomting, der vi prøver å finne ut hva de fleste ville oppfatte en ytring som.

For å tolke språklige ytringer, bruker vi språknormer til å bestemme hvilket meningsinnhold ord har etter vanlig språkforståelse. Vi forstår i utgangspunktet «hund» som hund, og ikke katt – og det selv om den som snakker nettopp har lært norsk, og egentlig mente katt da han sa hund. «Høyt» er høyere enn «lavt» osv. Ofte er ren ordlydsforståelse ikke nok til å fastlegge meningsinnhold, særlig der ord kombineres med andre virkemidler, som ironi, overdrivelse eller humor – eller der de inngår som del av et kunstverk, for eksempel en skjønnlitterær fremstilling.

Muntlige utsagn tolkes gjerne annerledes og mindre formelt enn skriftlige, særlig hvis de ledsages av gester, lure smil, øyenblunk, rynkede bryn eller forakt- eller spøkefull tone. Da setter vi ytringen i sammenheng med disse andre elementene i kommunikasjonssituasjonen når vi skal finne ut hva ytringen egentlig betyr. Mye nettkommunikasjon – både på epost og i sosiale medier – fremstår som en blanding av skriftlig og muntlig ytring – muntlig, uformell sleivethet, fremsatt i skriftlig form. Det kan iblant skape misforståelser – leseren oppfatter noe annet enn det avsenderen mente.

Kontekst kan være helt avgjørende for hvordan en ytring er å forstå. Høylytte rop om «brann!» har en helt annen betydning – og mulige konsekvenser – i maskinrommet på en ferge, enn på Brann stadion. Også symboler må tolkes. Et solkors på armen til en marsjerende nynazist målbærer en helt annen mening enn et tilsvarende kors på en Buddhafigur: I buddhismen er solkorset et lykkesymbol, som hadde den betydningen lenge før nazistene begynte å (mis)bruke det som symbol på sin ideologi.

En viss ytringsfrihet er nødvendig for at mennesker skal kunne leve sammen og ligger til grunn for mellommenneskelig kommunikasjon og samhandling. Idéhistorisk kan ytringsfriheten spores tilbake til antikken. Men det er det tankegods som ble formet i opplysningstiden, da individenes samfunnsmessige betydning stod i fokus, som er forblitt det sentrale grunnlaget for vår forståelse av ytringsfriheten, også slik vi tenker om den i dag – både rettslig og politisk.

Opplysningsfilosofene Thomas Hobbes, John Locke og Jean-Jaques Rousseau var alle opptatt av forholdet mellom enkeltmennesker og statsmakt, og at mennesker av ulike grunner bestreber seg på felles løsninger. En sentral tankekonstruksjon om forholdet mellom borgerne og mellom borgerne og staten var ideen om en samfunnskontrakt, der enkeltmennesker har gitt fra seg noen av de frihetene de har hver for seg til en felles statsmakt, for eksempel for å oppnå ordnede og mer forutsigbare samfunn. Filosofene hadde ulike syn på samfunnskontrakten, men alle forestillingene hadde enkeltmennesket som utgangspunkt: Med den direkte eller indirekte 

 kunne legitime statsdannelser grunngis. Slik fri tilslutning forutsetter ytringsfrihet.

For den tyske filosofen Immanuel Kant var enkeltmenneskets 

 grunnlaget for individuell autonomi (selvstendighet) og også for den 

 som må kunne rettes mot alt i samfunnet. Begge deler forutsetter informasjons- og ytringsfrihet: Hvis man ikke vet hva som foregår rundt en, er det vanskelig å danne seg egne tanker. Og hvis man ikke kan både informeres og ytre seg fritt, blir det vanskelig å utøve informert kritikk.

Den britiske sosialfilosofen John Stuart Mill var opptatt av ytringsfrihetens betydning for å finne sannhet: Fordi mennesket er feilbarlig, kan det ta feil; jo flere oppfatninger om et spørsmål som fritt kan fremsettes, jo større er sjansen for å finne feilkildene. Kun ytringer som direkte kan føre til fysisk 

 for andre mennesker, burde etter Mills syn forbys. Ett av hans eksempler er ytringen «brann» fremsatt i et overfylt teater: Det ville lett føre til panikk og skader eller ihjeltråkking når alle ville ut på en gang.

Disse tankene danner grunnlaget for tre hensyn – to instrumentelle, og ett individuelt eller liberalt – som begrunner beskyttelsen av ytringsfriheten også i dag. De er hensynet til den personlige autonomi og frihet, sannhetssøken, samt hensynet til demokrati.

 frihet – vi har frihet til å dele våre tanker og ta imot andres, og i kraft av denne friheten utvikles vi som mennesker.

Den er nødvendig for menneskets søken etter sannhet – kun ved fri meningsutveksling kan vi komme nærmere sannheten.

Den er en forutsetning for demokrati – uten frie ytringer, ingen fri informasjon, ingen fri meningsdannelse og intet reelt grunnlag for demokrati, verken gjennom individers informerte stemmeavgivelse eller mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten.

For det første av disse tre er perspektivet hva som best tjener det enkelte individ: Hvorfor hver og en av oss skal kunne si det vi vil, og la oss informere om det vi vil. For de to andre er perspektivet hva som best gagner samfunnet: Vi beskytter ytringsfriheten ikke med tanke på den enkeltes rett, men på kollektivets beste – på hva som vil gjøre samfunnet vårt best mulig.

Til disse tre hensynene kommer et fjerde, som kan kalles «skepsis-argumentet»: Mange av de ytringene som fremsettes hver dag virker lite samfunnsnyttige, ja – rent ut destruktive både for sannhetssøken og demokrati. Selv med et slikt nytteperspektiv på ytringer er det usannsynlig at noen person eller instans – staten, presteskapet, et vitenskapelig råd eller andre – på et gitt tidspunkt skal være i stand til å overskue presist hvilke ytringer som driver samfunnet fremover, og hvilke som ikke gjør det.

Hvis vi tenker bakover i historien, blir dette opplagt: Blasfemiske tanker om at Gud ikke styrer alt, eller verdensomsnublende ideer som at jorden gikk i bane rundt solen istedenfor omvendt, ble på ingen måte ansett som nyttige eller samfunnsforbedrende, tvert imot. Mohammed-karikaturene i 2006 ble oppfattet blasfemiske, og stigmatiserende overfor muslimer. Debatten de førte til, tydeliggjorde imidlertid både grunnleggende hensyn bak ytringsfriheten og en forsiktighet ved omtale av voldspotensialet i ekstrem islamisme som åpnet opp for nye innsikter. Om karikaturene totalt sett var «bra» eller «dårlige» målt etter samfunnsnytte kan man være uenige om, men selv ikke den diskusjonen ville man fått, dersom karikaturene hadde vært forbudte.

Skepsisargumentet ligger under tanken om at man ikke bør forhåndssensurere ytringer. Om de går over streken kan man reagere mot dem med motytringer, og eventuelt rettslige sanksjoner der det er relevant. Men det må skje i ettertid: Man bør ikke hindre ytringene i å komme frem – det er først når de har kommet frem, at de kan tolkes og vurderes i kontekst.

Ytringsfriheten er rettslig beskyttet i en rekke internasjonale menneskerettsinstrumenter og i mange lands grunnlover. I Norge er ytringsfriheten beskyttet av Grunnlovens paragraf 100. Norge har også ratifisert flere traktater som omhandler ytringsfrihet. Den praktisk viktigste er Den Europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK.

I Norge har ytringsfriheten vært beskyttet i Grunnloven § 100 siden 1814. I 2004 ble denne bestemmelsen endret, med det formål å sikre ytringsfriheten enda bedre. Særlig innflytelsen fra EMK artikkel 10, gjorde at den gamle grunnlovsbestemmelsen fremstod utdatert. Endringene bestod primært i at begrunnelsene for ytringsfriheten ble tatt inn i selve grunnlovsteksten, at de krav som må stilles til inngrep i ytringsfriheten ble tydeliggjort – og at staten fikk en til å sikre ytringsfriheten.

Den rettslige beskyttelse av ytringsfriheten har først og fremst vært en garanti for at ikke stater, formelt eller reelt, skal begrense eller gripe inn i individers ytringsfrihet. Slik har ytringsfriheten vært en 

 rettighet – en individuell rett til fravær av statlig inngripen.

Rettslig ytringsfrihet stiller også noen krav til staters innsats for å sikre ytringsfriheten 

. Dette kan for eksempel være gjennom lover som forbyr trusler om vold mot dem som bruker sin ytringsfrihet og ved at man har et rettsapparat som kan håndheve ytringsfrihetsbrudd. Etter Grunnloven har statens myndigheter nå også et krav til å sikre «en åpen og opplyst offentlig samtale», noe som søkes oppnådd bl.a. via gratis eller subsidiert utdannelse både på skole- og universitetsnivå og støtteordninger som bidrar til mediemangfold.

At det faktisk er mulig å praktisere ytringsfrihet i samfunnet, er sentralt; det vil si at det finnes kanaler der man kan ytre seg (som aviser og debattfora på internett) og at man har et klima der folk kan delta fritt. Staten må også sikre retten til å kunne demonstrere og fremføre ytringer offentlig.

Både etter Grunnloven og EMK må inngrep i ytringsfriheten ha . De må også være 

 for å ivareta andre presserende samfunnsbehov, og 

; det vil si ikke gå mer ut over sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse enn det som trengs for å ivareta andre, presserende samfunnsbehov.

Ytringsfriheten er ikke absolutt. Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, som forbud mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn.

I praksis har oppfatninger om hva som er «riktig» eller OK å si, langt større betydning for den faktiske ytringsfrihet enn det de rettslige grenser har. Vår viktigste kilde til ytringsbegrensninger er kanskje folkeskikken – det ville antagelig bli ganske guffent i samfunnet om alle alltid sa det de tenkte eller som først falt dem inn. Ofte verdsetter vi andre ting mer enn vår egen ytringsfrihet – så som forfremmelser på jobben, innpass i vennegjengen o.l. Antagelig holdes langt flere ytringer tilbake i frykt for latterliggjøring, marginalisering eller utfrysing, enn for straff. Noen av disse selvbegrensningene er opplagt av det gode både for oss selv og for andre – andre kan virke undertrykkende og urimelig begrensende på måter som går ut over den enkelte så vel som samfunnet selv. Hvis man blir for redd for å stille «politisk ukorrekte» spørsmål, blir man selv frustrert – og samfunnet går glipp av synspunkter som burde diskuteres.

 innebære retningslinjer for hvilke ytringer som kan fremmes og når. Opplysninger som er viktig for offentligheten, og varsling om misligheter på arbeidsplassen, er imidlertid beskyttet av ytringsfriheten også i arbeidsforhold.

Den 29. mai 2015 ble straffebestemmelsen mot blasfemi i Norge i straffeloven av 1902 paragraf 142 opphevet. En av grunnene til dette er at religion verken kan eller bør vernes mot krenkelser; det kan bare individer og grupper. En annen er at blasfemiske ytringer kan målbære viktig samfunnskritikk, og derfor bør vernes av ytringsfriheten. Muhammed-karikaturene er et eksempel på dette.

Oppfordringer til vold og ulovligheter er ikke vernet av ytringsfriheten. Hva som er nok til å regnes som oppfordringer og trusler, er ofte opplagt, men kan være vanskelig å fastslå. Eksempler på dette er debatten i forlengelsen av Anders Behring Breivik og dommen mot mulla Krekar.

Som nevnt må ytringer tolkes for at deres meningsinnhold skal kunne fastlegges. Der «Drep ham, ikke vent til jeg kommer» kan være å regne som en trussel, mens «Drep ham ikke, vent til jeg kommer» ikke kan det. Ikke alle utsagn er så enkle å tolke. Både språklig og rettslig må man prøve å forstå ytringer ved hjelp av en bred tilnærming, der både språk-konvensjoner, forhold hos den som ytrer seg og den kontekst ytringen fremsettes i, er relevant.

Den enkelte ytrer er ansvarlig for sine ytringer – om de fremsettes i avisen, i skolegården eller på internett. Også videreformidling av krenkende ytringer kan være ansvarsbetingende. Videreformidling med aktverdig formål – som å opplyse den offentlige debatt – er ofte beskyttet av ytringsfriheten. For ulovlige ytringer fremsatt i redigerte medier, har også redaktøren et ansvar.

Ytrere på nett kan være krevende å etterspore. Nettmedier kan være uredigert, eller redigert primært etter kommersielle retningslinjer, uten noen redaktør som rettslig kan ansvarliggjøres. Dette kan gjøre det vanskeligere rettslig å forfølge ulovlige ytringer fremsatt på nett.

The Office of the United Nations High Commissioner for Human Rights. «Verdenserklæringen om menneskerettighetene».

nhri.no. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.

Av: Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter. 

Freedom of speech

Related topics