Da terroren traff Norge 22. juli 2011, følte vi alle på samme engstelse og redsel. Rykter om hvem som var ansvarlig begynte umiddelbart å florere. Mange pekte på ekstremistiske muslimske organisasjoner. Det er fortalt historier om hvordan unge muslimer ble møtt med sinne, fordommer og rasisme de første timene. Det var en stor overraskelse for alle at gjerningsmannen var en etnisk norsk høyreekstrem person som forklarte at han hadde gjort disse ugjerningene som et ledd i kampen mot det mangfoldige Norge.

Jeg ble oppringt av Oslo politikammer tidlig på morgenen den 23. juli med forespørsel om jeg ville ta på meg oppdraget å forsvare gjerningsmannen. For meg var det et spørsmål jeg trengte litt tid for å kunne svare på, men etter å ha tenkt litt kom jeg fram til at noe av det jeg er mest stolt over her i Norge, er at vi setter verdien rettssikkerhet svært høyt. Det er en av grunnpilarene i grunnloven som ble vedtatt i 1814. For grunnlovsfedrene var rettssikkerhet viktig da Norge i så lang tid hadde vært styrt av Danmark, og norske borgere hadde opplevd å bli vilkårlig behandlet.

I dag ser vi en verden der mangel på rettssikkerhet skaper ufred og usikkerhet. Dette gjelder i alle lag av samfunnet. Når folkeretten brytes som følge av invasjoner og krig, skapes utrygghet i land og på kontinenter. I de land der domstoler og politi ikke opptrer med rettssikkerhet og likebehandling som rettesnor, ser vi korrupsjon og manglende tillit til myndigheter. Det gjør at folk heller tar retten i egne hender enn å stole på myndighetene. For hver enkelt av oss er det avgjørende å kunne stole på at avtaler blir holdt, at vi får lik behandling uavhengig av hvem vi er, at vi har et lovverk som er likt for alle.

I en straffesak innebærer rettssikkerhet som verdi at alle har krav på en forsvarer, det er ikke noen toleransens yttergrense. For noen var det vanskelig å tenke seg at også Anders Behring Breivik skulle få rett til en forsvarer på det offentliges bekostning. 

Å ha gjort så mye vondt mot andre, men selv bli behandlet humant med alle rettigheter intakt, er for meg selve kjernen i verdier som menneskeverd, menneskerettigheter og rettssikkerhet. Dersom vi innenfor strafferettens område skulle komme til at noen har gjort så grusomme forbrytelser at de ikke har krav på rettssikkerhet og bli behandlet med menneskeverd og menneskerettigheter, vil vi samtidig si at det er noen mennesker som ikke har samme verdi som oss andre. Det er en veldig farlig utvikling. Hvis dette prinsippet skulle gjelde i strafferetten, ville det jo også kunne gjelde for andre området i samfunnet, og virke inn på vårt syn på mennesker som er annerledes. Skal for eksempel barn av flyktninger som er ulovlig i Norge ha et mindre rettsvern enn norske barn? Skal romfolk kunne bli behandlet annerledes på norske gater og torg enn etnisk norske som ønsker å samle inn penger til gode formål? Er sorteringssamfunnet et uttrykk for at det er noen mennesker som ikke har samme verdi som oss andre?

Et av de viktigste spørsmålene i vår tid er om vi til tross for forskjellig kjønn, religion, kultur, seksuell legning, funksjonshemming, blir behandlet med rettssikkerhet som grunnleggende verdi. Om vi alle er viktige og ønsket som innbyggere av Norge. Et av de samfunn som har vist seg å være minst bærekraftig gjennom historien, er Hitler-Tyskland. Her var det svært mange grupper som ikke hadde samme rettssikkerhet, og ikke ble ansett å ha samme menneskeverd og menneskerettigheter som andre.

I dag ser vi terrorister gjøre de mest grusomme handlinger. I kampen mot terrorisme kan vi se at noen ønsker å begrense innholdet i våre viktige grunnleggende verdier. Jeg mener dette en utvikling vi alle må reflektere grundig over. Terroristens grusomme handlinger, som ofte rammer vilkårlige og uskyldige mennesker, må aldri bli en unnskyldning for at vi som samfunn skal lempe på de verdier vi er stolte av. Tvert imot, en terrorist skal bli møtt med de verdier vi har bygget landet vårt på. Han skal selvfølgelig ta ansvar for sine handlinger, men samtidig skal vi påse at hans rettssikkerhet er ivaretatt og at han behandles som et menneske med menneskerettigheter og menneskeverd. Vi må slåss for å forhindre at terror skjer, men enda viktigere er det å kjempe for at de verdier vi er stolte av ikke blir utvannet. Spørsmålet vi hele tiden må stille oss er om vi ønsker verdier som er mere like terroristens verdier, eller om vi ønsker å vise at vi vil fortsette å utvikle de verdier vi har kjempet for i over 200 år.

22. juli 2011 ble våre verdier satt på prøve. Som forsvarer var det en sterk opplevelse å oppdage at våre myndigheter holdt verdiene som rettssikkerhet, menneskeverd og menneskerettigheter svært høyt. Politiet som avhørte gjerningsmannen, ga han akkurat samme behandling og de samme rettigheter som alle andre som har gjort alvorlige forbrytelser. Vår statsminister, regjering og hele stortinget sto frem alt dagen etter og sa at vi skal slå ring rundt demokratiet og rettssikkerhet som verdier. Vårt kongehus uttalte at ingen terrorist skal noen gang få endre våre verdier. Kirken åpnet sine dører for de sørgende, men var også tydelig på at menneskeverdet ikke har noen toleransens ytterpunkt. Dødsstraff har vi ikke i Norge, fordi det er galt å ta liv. Pressen var opptatt av verdier som sto på spill i samfunnet, forklarte hvorfor rettssikkerhet hadde vært viktig for våre grunnlovsfedre, viktig i 1905, 1940 og like viktig nå. Vi måtte ikke feile, men behandle gjerningsmannen med de verdier vi er stolte av, ikke senke oss til hans nivå. De som kanskje imponerte mest av alle var de som var direkte rammet av terroren, de som ble bombet i regjeringskvartalet, eller skutt mot på Utøya. Jeg husker den unge jenta som fikk spørsmål fra utenlandske journalister om hva hun følte. Hun svarte at vi skulle møte hat med kjærlighet. En ungdommelig måte å proklamere at vi må møte terroren med våre demokratiske verdier.

Etter terroren i Norge kan vi prise oss lykkelige over at vi fikk denne massive verdikommunikasjonen fra våre myndigheter og viktige instanser. Hva dette gjorde med hver enkelt av oss, må vi selv reflektere over. Fra å være redde og sinte, begynte vi å tenke over hva disse verdiene betyr for oss som nasjon, for oss som enkeltmennesker. Rettssikkerhetens betydning for at vi har gode og trygge liv i Norge, og menneskeverdets betydning for at vi kan føle oss respektert og anerkjent som den vi er. Menneskerettigheter som er grunnleggende rettigheter vi alle har, uavhengig av kjønn, alder, religion eller nasjonalitet. Når vi delte en felles plattform, forståelsen av disse verdienes betydning, ble også måten vi skulle løse denne saken på klar for de fleste. Vi møtte terroren med de verdier vi er stolte over. Gjerningsmannen fikk sin rettssikkerhet ivaretatt. Politi og domstol behandlet ham i tråd med de regler som gjelder i strafferetten. Han fikk selv velge sine forsvarere som arbeidet for at hans interesser skulle bli ivaretatt, slik alle forsvarere gjør i alle straffesaker. Han blir behandlet humant. Han må ta ansvar for sine handlinger i form av en lang fengselsstraff, men i fengselet skal han behandles som andre innsatte med de samme muligheter og begrensninger.

Om vi skal lære noe av denne triste hendelsen i norsk historie, må det være at våre kjerneverdier som vi bygger det norske samfunnet på er utrolig viktig for å sikre at Norge også skal bli et godt land å leve i for våre barn og barnebarn. Derfor må vi ikke sove. Når redsel, fremmedfrykt, eller usikkerhet rammer oss, må vi ta oss tid til å reflektere over hva vi er stolte av og hvorfor, før vi handler.

Av Geir Lippestad, advokat og forsvarer for Anders Behring Breivik i rettssaken etter 22. juli-terroren.

Test on our values

Related topics