Domstolene løser konflikter ved å treffe 

 i partenes konflikt. Partene kan argumentere for synet sitt før dommeren avgjør hva forholdet mellom partene skal være, og man kan med myndighetenes hjelp få avgjørelsen håndhevet. Slik unngår man at partene «tar loven i egne hender». Selve muligheten for å gå til domstolene forebygger at det oppstår unødige konflikter mellom borgerne. Dette sparer samfunnet for betydelige utgifter.

 som ligger til grunn for konflikten. Reglene er gjerne vedtatt av Stortinget i form av en lov. Når en konflikt kommer for domstolene, er det typisk fordi partene enten er uenige om hva rettsreglene går ut på eller hva de må lede til i en konkret sak (uenighet om juss), eller så kan de være uenige om hva som faktisk har skjedd mellom dem (uenighet om faktum).

Domstolene tar ikke bare stilling til konflikter mellom borgerne. De avgjør også saker mellom enkeltindividet og staten, f.eks. i saker om straff eller i andre saker om offentlig myndighetsutøvelse, som i barnevernssaker.

Skal domstolene fungere som en konfliktløser, må borgerne tørre å legge konfliktene sine i domstolenes hender. Hva er det som gjør at vi har denne tilliten til akkurat domstolene?

En viktig grunn til at vi har tillit til domstolene ligger nok i det at domstolene og dommerne er sikret en 

. De øvrige statsmaktene – Regjeringen og Stortinget, som er politisk valgt – kan ikke instruere domstolene eller sette avgjørelsene deres til side. En dommer kan heller ikke sies opp før domstolene har avgjort det (§ 22). Det er også viktig at dommerne er upartiske (§ 95), dvs. at de både er og oppleves som nøytrale og uten bindinger til partene.

Tilliten til domstolene ville svekkes om det dannet seg et inntrykk av at avgjørelsene deres var et utslag av politisk press eller andre forhold som ikke har noe med saken å gjøre, som deres tilknytning til en av partene. Dette har særlig skjedd i samfunn hvor eneveldige diktatorer har misbrukt makten eller hvor enkelte personer eller grupper i samfunnet har kontrollert rettsvesenet gjennom korrupsjon og bestikkelser. Få personer vil da benytte seg av domstolene, og konfliktene vil løses på andre måter – noen ganger kanskje med vold.

Tilliten til domstolene skyldes også at de ivaretar 

. Dette innebærer at det stilles krav til hvordan domstolene og de andre aktørene må og kan gå frem før saken avgjøres.

Det er flere rettssikkerhetskrav som gjelder. For eksempel har partene rett til å føre relevante bevis direkte for retten. De har rett til å legge frem saken sin og til å imøtegå motpartens argumenter (kontradiksjon). Rettssaker er dessuten offentlige. Da kan de følges av pressen og andre interesserte, noe som gir trygghet for og bidrar til at alt går riktig for seg. Domstolens avgjørelser må også begrunnes. Da kan partene vurdere om de vil anke («klage»), eller i hvert fall kan avgjørelsen diskuteres i offentligheten.

Rettssikkerhetskravene bidrar til at dommen blir riktig, dvs. at domstolens forståelse av juss og faktum blir korrekt, og at rettsreglene dermed virker i samsvar med Stortingets ønsker. De tar også sikte på at behandlingen av saken skal oppleves som verdig og betryggende.

Hvis idealet om rettssikkerhet skal gjennomføres, krever det ressurser – rettssikkerhet koster betydelig med penger og kan ta mye tid. Noen ganger kan rettssikkerhetskrav derfor gå utover hensynet til 

, som også er en viktig for rettssystemet. Det hjelper ikke å ha rett hvis man aldri får det endelig fastslått, og for mange er det et problem at de ikke har råd til å benytte seg av domstolene.

Prioriteringen mellom hensynet til rettssikkerhet og effektivitet kan slå ulikt ut. I saker der spørsmålet er om noen skal dømmes til straff, stiller man for eksempel særlige krav til bevisenes styrke, som går utover det som er vanlig i andre saker (det strafferettslige beviskravet). Skyld må være «bevist utover enhver rimelig tvil», sies det. Det er fordi det anses som en stor ulykke om noen blir dømt uriktig og må sone mange år i fengsel når vedkommende egentlig var uskyldig og det ikke var grunnlag for straff. Den uriktig dømte kan ha vært uskyldig f.eks. fordi han var utilregnelig på handlingstidspunktet, eller det var ikke han som utførte handlingen.

Det kalles ofte for «justismord» når noen straffedømmes uten at det var grunnlag for det. Justismord har ulike og sammensatte årsaker, men når det forekommer, svekkes uansett tilliten til domstolene. Også i Norge har justismord forekommet og hatt denne virkningen.

Rettssystemet tar høyde for at en domstol kan ta feil. Den som avgjørelsen går imot kan anke («klage») til en høyere domstol, som kan gå avgjørelsen etter i sømmene og treffe en ny avgjørelse.

I Norge har vi tre nivåer i domstolene. Tingrettenes avgjørelser kan ankes til lagmannsretten, og lagmannsrettenes avgjørelser kan ankes videre til Høyesterett, som «dømmer i siste instans» (§ 88).

Alle domstolene må anvende de samme rettsreglene, men for at rettssystemet skal fungere tilfredsstillende, er det lagt opp til at de tre domstolsnivåene skal ha litt ulike arbeidsoppgaver. Konfliktløsning står sentralt for tingretten. Lagmannsrettens rolle er særlig å etter- og overprøve tingrettens avgjørelser, slik at det er sikkert at konfliktene løses korrekt.

Noen ganger er det generell usikkerhet om hva rettsreglene går ut på eller hvordan de skal anvendes. Jurister og dommere kan være uenige, og tingrettene og lagmannsrettene kan ha løst lignende spørsmål ulikt. De vanskelige rettsspørsmålene behandles derfor av Høyesterett, som er gitt et særskilt ansvar for å fremme 

. Dette ansvaret ivaretas ved at Høyesteretts avgjørelser anses som en veldig viktig kilde til å forstå hva rettsreglene går ut på. Derfor behandler Høyesterett særlig saker som er prinsipielle, og det er kun få anker som slipper inn til Høyesterett.

Domstolene er uavhengige, men de er ikke uavhengige av rettsreglene de må anvende. I en stat som vår legger man stor vekt på folkesuverenitet og demokrati, dvs. at all makt i siste instans utgår fra folket og at flertallet bestemmer (§ 49). De fleste rettsreglene har derfor også grunnlag i lovvedtak truffet av Stortinget, som er valgt av folket.

Ved sin demokratiske forankring har Stortingets lover en styrke som domstolenes avgjørelser i utgangspunktet savner. Lovens demokratiske forankring forsterkes også ved at lovgiver gjennomgående forhører seg med de som vil berøres før loven vedtas («høring»). Lovgiver kan selv velge om det skal gis en lov. Lovgiver har dessuten gode muligheter til å utrede hvordan en lov må antas å virke.

Domstolene derimot, må vente på at det bringes inn en konkret konflikt som de kan avgjøre. Domstolene har også dårligere muligheter til å forutse virkningene av reglene. Samtidig har domstolene en styrke som lovgiver mangler – domstolene avgjør konkrete konflikter, noe som kan gi god innsikt i hvordan rettsreglene vil slå ut overfor partene i det virkelige liv.

For lovgiver er det umulig å overskue alle problemer som kan oppstå. Enkelte spørsmål kan være vanskelige for Stortinget å regulere. Noen ganger kan også samfunnsutviklingen løpe fra lovgivningen, f.eks. når det utvikler seg helt nye teknologier som Facebook eller Snapchat eller når samfunnets prioriteringer har endret seg siden loven ble vedtatt. For domstolene kan det bli et spørsmål om man da skal endre fortolkningen av reglene, eller om man skal holde fast ved den opprinnelige forståelsen og heller spille ballen over til lovgiver.

Når det er uklart hvordan reglene er å forstå, får domstolene et særlig ansvar for rettsutviklingen. Hva domstolene i slike situasjoner bør gjøre, er ikke alltid klart. Et grunnleggende syn i norsk rettstradisjon er at domstolene må være lojale overfor lovgiver. Det er fordi rettsutviklingen nettopp må skje i et samspill med den demokratisk funderte statsmakten.

Samtidig er det også grenser for domstolenes lojalitet til lovgiver. Demokratiet er ikke den eneste viktige verdien i samfunnet vårt –

 er at makten er delt mellom ulike organer (statsmaktene) som kontrollerer hverandre, noe som omtales som «maktfordelingsprinsippet», og at staten selv er bundet av rettsregler. Myndighetene kan derfor ikke gjøre inngrep overfor enkeltmennesket uten grunnlag i loven (§ 113) eller i strid med Grunnloven.

Domstolene kontrollerer den utøvende makt: 

Når det gjøres inngrep overfor borgerne, følger det da at domstolene har et ansvar for å kontrollere at den utøvende makt (Regjeringen, forvaltningen) opptrer i tråd med lovgivningen og dermed innenfor demokratisk vedtatte rammer. Når for eksempel barnevernet tar et barn fra sin biologiske familie på grunn av omsorgssvikt, eller når et utested mister retten til å servere alkohol på grunn av salg til mindreårige, kan den som rammes bringe omsorgsovertagelsen eller inndragningen av skjenkebevillingen inn for domstolene for å kontrollere at det var grunnlag for vedtaket i loven. Ved at domstolene øver slik kontroll, kan man både unngå og forebygge at staten begår overgrep eller opptrer vilkårlig overfor innbyggerne.

Domstolene kontrollerer den lovgivende makt: 

Stortingets lovgivningsmyndighet følger av og må utøves innenfor rammene av Grunnloven, som er av høyere rang enn vanlige lover. Domstolene kan derfor ikke anvende Stortingets lovbestemmelser på en måte som er i strid med Grunnloven, og de kontrollerer dermed også lovgiver (§ 89). Det er en 200 år lang tradisjon i Norge for at domstolene passer på at Stortinget respekterer Grunnloven. Vi var faktisk det andre landet i verden (etter USA) til å gi domstolene en slik rolle, som også kalles «domstolenes prøvingsrett». Domstolene kan derfor også sette ned foten hvis Stortingets lovbestemmelser krenker de menneskerettighetene som er vernet i Grunnloven, f.eks. forbudet mot tortur og umenneskelig behandling (§ 93), vernet mot tilbakevirkende lover (§ 97), diskrimineringsforbudet (§ 98), ytringsfriheten (§ 100) eller eiendomsretten (§ 105).

Domstolenes prøvingsrett har praktiske og politiske konsekvenser. I 2010 anså Høyesterett enkelte endringer i lovregler om skatt på rederier som stridende mot en av disse rettighetene, nemlig Grunnlovens tilbakevirkningsforbud (§ 97). Statskassen gikk derfor glipp av omtrent 14 milliarder kroner i skatteinntekter. Skattereglene som ble tilsidesatt hadde vært et sentralt valgkamptema og en politisk prestisjesak, særlig for regjeringspartiet SV. Dommerne i Høyesterett var svært uenige om betydningen av grunnlovsbestemmelsen, og bare seks av totalt elleve dommere holdt med rederne (Høyesteretts dom 12. februar 2010 i Norsk Retstidende 2010 på s. 143).

Noen synes det er problematisk at domstolene kan la være å anvende Stortingets lover fordi de strider mot bestemmelser i Grunnloven. Det er særlig fordi domstolene da utfordrer tanken om at flertallet bestemmer, slik som i den nevnte dommen om rederibeskatning. Til det kan man si følgende: Er man ikke fornøyd med slike rettsavgjørelser, så er det Grunnloven som må endres. Imidlertid er Grunnloven vanskeligere å endre enn loven, blant annet fordi forslag til grunnlovsendringer må fremsettes før et valg, men vedtas etter, og fordi to tredjedeler av stortingsrepresentantene må stemme for å vedta grunnlovsforslaget (§ 121). Dette gjør at de verdier og regler som finnes i Grunnloven ikke så lett kan settes til side av politikerne. Minoriteter beskyttes også fordi det da settes grenser for flertallets makt. Men det er ikke alltid så enkelt å fortolke rettsreglene som følger av Grunnloven. Ofte er bestemmelsene vage og generelle, og domstolene pålegges samtidig å trekke opp grensene for demokratiet og den politiske handlefriheten.

Domstolene utøver makt, både gjennom konfliktløsning, ansvaret for rettsavklaring og rettsutvikling og ved kontrollen av de øvrige statsmaktene. Domstolenes maktutøvelse bør derfor vurderes kritisk. Imidlertid er det oftest spektakulære enkeltsaker som påkaller medienes og dermed offentlighetens interesse, særlig gruoppvekkende straffesaker.

Domstoler utsettes noen ganger for uheldig press. Det kan være de politiske myndighetene som står for dette, for eksempel i Polen hvor det styrende partiet har forsøkt å fjerne «uønskede» dommere siden 2015. I Norge vil nok et press overfor domstolene ikke utøves direkte fra de andre statsmaktene, men heller springe ut av «oss», dvs. ut av folket selv. Det er langt fra sikkert at domstolene alltid vil klare å stå imot.

Domstolene satte fundamentale rettssikkerhetsgarantier i Grunnloven til side i enkelte saker under rettsoppgjøret etter den andre verdenskrig. Høyesterett tillot at dødsstraff ble idømt og fullbyrdet på grunnlag av lov gitt med tilbakevirkende kraft (§ 96 første ledd og § 97, se Høyesteretts kjennelse 27. februar 1946 i Norsk Retstidende 1946 på s. 198). Stemningen i landet etter krigen var nok en medvirkende faktor til dette. I ettertid har det vært en utbredt oppfatning at Høyesterett dømte i strid med Grunnloven, og under mer normale forhold fravek Høyesterett selv oppfatningen fra krigens dager (Høyesteretts dom 3. desember 2010 i Norsk Retstidende 2010 på s. 1445).

Det hender at domstolene utsettes for press også i vår tid. Den såkalte Hemsedalsaken fra 2016, der tre menn ble frifunnet av Borgarting lagmannsrett for voldtekt av en ung kvinne, utløste sterke reaksjoner, demonstrasjoner og til og med trusler mot enkelte av dommerne. Blant de som uttalte seg hardest hadde vel få lest avgjørelsen eller fulgt bevisførselen for retten.

Oslo tingretts behandling av 22. juli-saken kan også nevnes som et eksempel på en sak hvor domstolen ble satt under press. Det var nemlig sterke forventninger i samfunnet om at gjerningspersonen måtte stilles til ansvar og straffes som tilregnelig. Mange har i ettertid derfor også slått seg til ro med den fellende dommen. Samtidig har enkelte hevdet at retten nettopp bukket under for det ytre presset og satt en sentral rettssikkerhetsgaranti til side, nemlig det strafferettslige beviskravet – dermed kunne dommen gå ut på det for samfunnet ønskede, men ikke nødvendigvis rettslig sett korrekte resultat. Særlig påfallende var det, mener noen, at retten i sin begrunnelse ikke en gang fant at det forelå noen rimelig tvil om gjerningspersonens tilregnelighet (Oslo tingretts dom 24. august 2012 i Rettens Gang 2012 på s. 1153).

Det er forståelig at noen saker vekker et sterkt folkelig engasjement. Men det er en fare for rettssikkerheten hvis engasjementet bikker over i forventninger og krav om at enkeltsaker skal avgjøres på en bestemt måte. Verdien av uavhengige domstoler, som kan løse konfliktene i samfunnet vårt, bør man ikke ta lett på. Domstolene må være i stand til å verne om alles grunnleggende rettigheter – også rettighetene til de minst populære blant oss.

Høyesteretts kjennelse 27. februar 1946 i Norsk Retstidende 1946 på s. 198

Høyesteretts dom 12. februar 2010 i Norsk Retstidende 2010 på s. 143

Høyesteretts dom 3. desember 2010 i Norsk Retstidende 2010 på s. 1445

Oslo tingretts dom 24. august 2012 i Rettens Gang 2012 på s. 1153

Benedikte Moltumyr Høgberg, Statsrett; Kort forklart, (Oslo, 2016)

Eivind Smith, Konstitusjonelt demokrati; Statsforfatningsretten i prinsipielt og komparativt lys, 4. utgave (Bergen, 2017)

Av Nils Gunnar Skretting, Institutt for offentlig rett ved UiO

Så lenge det har eksistert samfunn, har det vært behov for å håndtere konflikter som oppstår som følge av menneskelig samkvem. Konflikter kan være sterke og de kan knytte seg til mangt. Det ville skape splid og være skadelig om konfliktene ikke fant sin løsning. I ytterste konsekvens kan manglende evne til konfliktløsning føre til at samfunnet rives fra hverandre.


Oftest vil det være en fordel om konflikter kan løses ved forhandlinger. Dette vil gi løsninger som begge parter samtykker til og som de kan leve med. Den norske staten har lagt til rette for dette ved konfliktrådene og forliksrådene, som er billige og tilgjengelige. Men når samfunnet vokser, teknologien utvikler seg og menneskene blir mer ulike, blir ofte også interessemotsetningene sterkere og vanskeligere å håndtere. Potensialet for konflikt blir dermed større og det kan bli mer utfordrende å lykkes ved forhandlinger. At staten har etablert et system for konfliktløsning ved domstolene, er derfor viktig både for partene og for samfunnet.

The courts and the Norwegian society

Related topics