Etter terrorangrepet 22. juli 2011 gav helsemyndighetene instruks til kommunene om å følge opp de som var nært berørte. Alle disse, inkludert overlevende, skulle få en fast kontaktperson, og minst ett år sammenhengende oppfølging. Oppfølgingsmodellen bygget på den norske velferdsstaten gjennom universalprinsippet om rett til helsehjelp, vektlegging av forebyggende helsearbeid og brukermedvirkning. Utdanningsdirektoratet brukte også norske fagmiljøer aktivt for å sikre at elever og studenter skulle møtes på en aktiv, imøtekommende måte. I tillegg til at de nærmeste etterlatte fikk hjelpetilbud i kommunene, fikk de tilbud om å delta på fire nasjonale helgesamlinger på Gardermoen av Helsedirektoratet.

Konsekvensene av unaturlige og voldsomme dødsfall, slik som ved terrorhendelser, er store. Internasjonale studier viser at det er høy forekomst av angst, depresjon, traumereaksjoner og kompliserte sorgreaksjoner hos etterlatte etter terrorhendelser. Slike tap kan føre til omfattende og langvarig traume- og sorgproblematikk, med påfølgende redusert livskvalitet, og mange faller fra skole og arbeidsliv.


Et og et halvt år etter terrorangrepet rapporterte etterlatte foreldre og søsken om et stort behov for hjelp – bare 9% av foreldrene og 24% av søsknene opplevde at de i liten grad har trengt hjelp fra hjelpeapparatet. At så mange uttrykte at de hadde et stort behov for hjelp skyldes trolig at gruppen etterlatte i studien hadde vært utsatt for tap, ledsaget av et ekstremt traume med påfølgende sterke og langvarige reaksjoner. Undersøkelsen viser at i løpet av denne perioden, hadde nesten samtlige foreldre (94%) og søsken (97%) mottatt hjelp fra helsevesenet. De fleste av disse hadde hatt kontakt med yrkesgruppene psykolog og lege: og det var kontakten med helsetilbudet som fåtallet meldte ifra om at de savnet. Et annet funn var at 14 % av søsknene i størst grad savnet hjelp fra skolen.

Etterlatte har gitt gode råd til fagfolk om hvordan de ønsker og behøver hjelp etter hendelser slik som terror. Særlig foreldre, men også søsken, forteller at hjelpen burde organiseres godt for at rammede skal kunne dra nytte av den. De rapporterte at det var viktig med et tilgjengelig og synlig hjelpeapparat som tilbyr kontinuitet i oppfølgingen. Dessuten må hjelpeapparatet imøtekomme og tilby hjelp, men også gjenta kontakten. En forelder oppsummerer:

Vær på tilbudssiden, og si aldri «Ring om du trenger noe, vi er her». Jeg visste ikke hva jeg trengte. Og den telefonen er det VELDIG høy terskel å ta. Ta kontakt og følg opp.

Etterlatte foreldre og søsken oppga at det var avgjørende at hjelpen ble formidlet med forståelse, og at hjelperne var empatiske og kompetente. Det var viktig at hjelperne tok seg tid til å lytte og samtidig ga anerkjennelse for at de etterlattes sorg, smerte og sjokk tar lengre tid enn ved et «vanlig» dødsfall. Den etterlattes ønske om forståelse innebærer at hjelpen må baseres på sorg- og traumeforståelse hos fagfolk, slik at de etterlatte får økt kunnskap om hva sorgen innebærer og hvilke reaksjoner som er vanlige etter slike hendelser.

Både foreldre og søsken poengterte betydningen av at alle får behovstilpasset hjelp. De ba om tidlig, tydelig og gjentagende informasjon, og en hjelper som lyttet til tanker og samtaler om det som er vondt og vanskelig. De ønsket hjelp til å takle savnet og til å kunne leve tilnærmet normalt. Betydningen av tilrettelegging på arbeidsplassen og på skolen var også vektlagt i tilbakemeldingene. Videre ble viktigheten av at det ble vist forståelse for at man må ha tilpasset opplæring og redusert program på skolen understreket.

Etter 28 måneder: fremdeles behov for oppfølging

Studien ved Senter for krisepsykologi viser at tap av barn ved terror tar lang tid å bearbeide. Hos en betydelig andel foreldre er tapet forbundet med langvarige og intense psykiske helseplager og redusert funksjonsevne. Oppfølgingsarbeidet må derfor opprettholdes over lang tid for de som trenger og ønsker det. Hovedfunnene fra den tredje studien fra 2014 viste at det fortsatt var mange som slet med sorg og traumereaksjoner, og at belastningene fortsatt svekket arbeidsevne og sosial fungering. Høsten 2019 gikk Senter for krisepsykologi i gang med en ny studie som skal undersøke hvordan det går med de etterlatte åtte år etter terrorangrepet.

Å leve videre etter katastrofen. Stressreaksjoner og oppfølging etter traumer

Dyregrov, K., Kristensen, P., Johnsen, I., & Dyregrov, A. (2014). Hvordan fungerte den psykososiale oppfølgingen for etterlatte etter 22. juli-terroren? Scandinavian Psychologist, 1, e7. 

Dyregrov, K., & Kristensen, P. (2015). Utøya 22. juli 2011 – senfølger for etterlatte foreldre. Scandinavian Psychologist 2, e13. 

The study of the survivors

Related topics