Terrorens åsteder er viktige for å forstå hendelsesforløpet 22. juli, men også for å forstå terroristens motiv og tankegods. Stedene er på ingen måte tilfeldige valgte mål, de er begge svært symboltunge. Regjeringskvartalet som det historiske sentrum for norsk statsmakt, og Utøya og AUFs sommerleir – fremtiden til partiet terroristen ønsket å ramme.

Overlevende, etterlatte og pårørende bærer terrorangrepet med seg hver dag. Noen som arr på kroppen, andre som arr i sjelen. Mange sliter med langvarige psykiske og fysiske helseplager, for andre har hverdagen vært enklere å ta tilbake. Gjennom de direkte berørte lever konsekvensene av 22. juli videre – midt iblant oss.

Det kan være vanskelig å forstå terroren, men vi må gi det et forsøk. Vi må utforske hvordan noen ender opp med å gjennomføre et terrorangrep – hvordan det ekstreme kan bli normalt, og i ytterste konsekvens resultere i noe så brutalt som 22. juli. Denne prosessen kalles radikalisering. Her kan du lese mer om radikalisering og ekstremisme generelt og spesifikt for 22. juli.

Angrepet 22. juli viste at demokratiet ikke må tas for gitt. Det finnes krefter som ønsker seg bort fra et samfunn der vi alle har like rettigheter og muligheter til å påvirke – og de er villige til å bruke vold for å nå sine mål. Men terror utgjør bare en av mange trusler mot demokratiet. Hvordan skaper vi et samfunn hvor alle føler at de har en stemme, hvor vi er et fellesskap, selv om vi er uenige? Ved å være aktive medborgere bidrar vi alle til videreutviklingen av demokratiet.

I 2012 ble Anders Behring Breivik dømt til 21 års forvaring, med det som da var norsk lovs strengeste straff. Det er sannsynlig at terroristen må sitte fengslet resten av livet. Her kan du lese om rettssaken og straffen, om terroristens søksmål mot staten, om hva det vil si å være tilregnelig, og om hvordan 22. juli satte det norske rettssystemet på prøve.

Hva vil det si å være beredt? Terroren 22. juli var et angrep uten sidestykke i norsk historie, og satte både politi og andre redningstjenester på prøve. Håndteringen ble i ettertid satt under lupen og sterk kritisert: Vi var rett og slett ikke godt nok forberedt på at noe slikt kunne skje, og mye sviktet i myndighetenes evne til å beskytte samfunnet. Flere endringer er iverksatt i kjølvannet av 22. juli for å forbedre og styrke beredskapen.

Hva snakker vi om når vi snakker om 22. juli? Historie er alltid noens fortelling, alltid gjenstand for forandring. Selv om det finnes et sett gitte fakta om 22. juli, skrives historien om terroren her og nå. Bøker, filmer, forskning og personlige historier, medias vinkling og offentlig debatt, påvirker vår forståelse av 22. juli. Den første ettertiden var preget av fellesskap og enighet om hvordan vi skulle snakke om 22. juli, mens dagens samtaler om terroren preges av mer uenighet og mangfold.

Vi minnes terrorangrepet på ulike måter, individuelt og som samfunn. Måtene vi minnes på, gjennom praksiser, steder og fortellinger, kalles ofte «minnekultur». For at historien ikke skal bli glemt, tar vi vare på spor, dokumenterer fakta og fortellinger, og etablerer steder for å minnes. Men hvordan gjør man det?