Hvordan kan rasisme true demokratiet?

Først; hva snakker vi om når vi snakker om rasisme?

Rasisme skaper et skille mellom mennesker gjennom å tillegge grupper iboende, negative, egenskaper, altså egenskaper man er født med og som er uforanderlige. Historisk har rasistiske forestillinger blitt brukt til å rettferdiggjøre diskriminering, utestenging og vold mot rasialiserte grupper, altså grupper som ble betegnet som “ikke-hvite”. Rasisme setter grupper opp imot hverandre og skaper et hierarki gjennom å tillegge noen grupper positive, og andre grupper negative egenskaper.

Rasisme som fenomen og forskningsfelt er etter hvert blitt så omfattende internasjonalt at det å gi en enkel definisjon på rasisme, nærmest er umulig. Men jeg kommer til å løfte frem et par definisjoner jeg mener er gode, og deretter peke på noen av rasismens sentrale mekanismer. I boken Hva er rasisme definerer forskerne Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving rasisme som:

En generalisering i form av at mennesker tillegges bestemte egenskaper på bakgrunn av sin tilhørighet i en bestemt gruppe, og at disse egenskapene defineres som så negative at det utgjør et argument for å holde medlemmer av gruppen på avstand, ekskludere dem, og om mulig aktivt diskriminere dem. En slik negativ generalisering kan kalles rasisme, uavhengig av om den begrunnes med folks hudfarge, religion, språk eller kultur.

Ikke alle er enige om siste ledd i denne, som sier at generalisering basert på religion, språk og kultur bør inkluderes når man skal definere hva rasisme er. Men siden begrepet rase, eller å påpeke fysiske trekk ved noens utseende er noe mange i dag i utgangspunktet ikke bruker eller støtter, er det behov for å definere bredere slik Bangstad og Døving gjør. I tillegg er det et faktum at forestillinger om iboende egenskaper knyttet til religion og kultur eksisterer, og at mennesker over hele verden opplever forskjellsbehandling og diskriminering på bakgrunn av dette.

En av flere definisjoner som ble brukt i en utstilling om hverdagsrasisme laget av Holocaust-senteret lyder slik:

Rasisme er holdninger og handlinger som deler mennesker inn i påståtte biologiske raser der noen anses som mer verdifulle enn andre. Denne verdi-inndelingen kan også skje med referanse til religion eller kultur.

Når vi snakker om rasismens idéunivers, er det også viktig å ha med oss det historiske bakteppet. Historien viser oss på brutalt vis hvorfor rasisme er en viktig trussel mot demokratiet og menneskeverdet. Der enkelte vil hevde at rasisme handler om ‘naturlige’ fordommer mot grupper som er ulike oss selv, mener jeg at rasismen er kunstig konstruert av mennesker som har hatt som hensikt å skaffe seg – og utøve – makt, basert på fysiske trekk og ideer om at disse henger sammen med egenskaper vi har. Det er interessant at rasisme som vitenskap dukker opp i Europa under opplysningstiden mot slutten av 1700-tallet sammen med idealer som humanisme og likeverd. Man fikk da et behov for en forklaring på hvorfor det var greit å behandle noen grupper mennesker som mindre «menneskelige». Denne ideen var med på å rettferdiggjøre grusomheter som slavehandel, segregering og kolonisering.

I nyere tid ser vi at ekstreme grupperinger benytter seg av mange av de samme argumentene i forsøk på å rettferdiggjøre vold og hatefull retorikk. Blant annet i høyreekstrem ideologi og i tankegodset som motiverte terrorangrepet 22. juli 2011. Et sentralt trekk ved høyreekstremisme er nettopp tanken om at ulike grupper mennesker har ulik verdi.

Hva vet vi om rasisme i Norge?

Oppmerksomheten rundt rasisme som et samfunnsproblem i Norge har over tid vært svært varierende. Vi har etter hvert fått en del forskning og undersøkelser som sier noe om hvordan dette samfunnsproblemet ser ut i Norge:

• Barn og unge i Norge rapporterer om at de opplever rasisme i sin hverdag, og at mesteparten av opplevelsene skjer på skolen. I undersøkelsen gjort av Unicef, svarer 37 % at de har opplevd rasisme på grunn av hvordan de ser ut (Unicef, 2022).
  
  
  
• Minoritetselever rapporterer oftere om utenforskap og en følelse av mindreverd enn elever med majoritetsbakgrunn (Ramirez, 2021).
  

• Barn med norsk-afrikansk bakgrunn rapporterer om høy grad av rasistisk mobbing i skolen.
  

• I en undersøkelse gjort av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), svarer 42% av personer med bakgrunn fra Somalia at de har opplevd hatefulle ytringer (IMDi, 2022).
  

• Vi vet gjennom holdningsundersøkelser at også fordommer mot Romer er utbredt i den norske befolkningen.
  

• Halvparten av utenlandsadopterte oppgir at de har opplevd rasisme.

Det er altså mange grupper i Norge som utsettes for ulike former for rasistiske fordommer, forskjellsbehandling og hatytringer.

Så, hvorfor er rasisme en trussel mot demokratiet?

Første del av svaret på dette henger tett sammen med hvordan rasisme har blitt brukt til å ‘rettferdiggjøre’ undertrykkelse av mennesker. Rasisme innebærer å nærme seg andre mennesker basert på generaliserte forestillinger om hvordan de er. Et eksempel på en slik forestilling kan være følgende påstand: «Hudfargen vår sier noe om hvor smarte vi er». I tillegg til å være en grunnløs og usann påstand, er det også en farlig forestilling. Den står i veien for å møte mennesker med en tanke om likeverd og med hensikt om likeverdig behandling.

En annen viktig grunn for hvorfor rasisme utgjør en trussel mot demokratiet, handler om at demokratiet er avhengig av at mennesker har tillit til det. Den såkalte samfunnskontrakten virker bare dersom befolkningen har tillit til at staten beskytter sine innbyggere og deres interesser. Strukturell rasisme, som handler om opplevelser med diskriminering og rasisme i møte med samfunnsinstitusjoner (som politi, skole og arbeidsmarkedet), og manglende vern mot rasisme, kan svekke denne tilliten.

Det finnes også en god del internasjonal forskning som peker på at rasistiske ytringer bidrar til mindre demokratisk deltakelse fra mennesker som tilhører utsatte grupper. Enkelte forskere argumenterer også for at rasistiske ytringer kan føre til en normalisering av hatefulle ytringer, og dermed at flere vil oppleve å bli møtt med denne typen retorikk.

Rasisme og uhelse

Rasisme på mellommenneskelig nivå, altså gjennom rasistiske ytringer og handlinger utført av individer, viser seg å henge tett sammen emosjonelt stress. Dette stresset kan over tid føre til lidelser som depresjon, angst og posttraumatisk stress. En faktor som kan være med å forverre dette, er mangel på anerkjennelse og bearbeidelse av et rasistisk traume. Studier som er gjort i land som blant andre Storbritannia og Australia viser en tydelig sammenheng mellom opplevd rasisme og økt risiko for psykiske lidelser som depresjon, angst og posttraumatisk stresslidelse.

Strukturell rasisme er en viktig driver av sosial ulikhet, som kan resultere i psykisk og fysisk uhelse. Dette bekreftes av blant annet av The American Medical Association, som i 2020 erklærte rasisme som en trussel mot folkehelsen.

Beredskap mot rasisme

Det er med andre ord viktig å bygge beredskap mot rasisme, sånn at vi kan skape et best mulig utgangspunkt for et velfungerende demokrati. Denne beredskapen består av en rekke verktøy som vi må ta i bruk. Økt kunnskap og oppmerksomhet rundt rasisme, er noen av disse. I tillegg er det viktig at vi hele tiden utfordrer fordommer og forestillinger som handler om hvordan folkegrupper er. Selv om det er godt dokumentert i vitenskapen, må vi fortsatt minne hverandre på at hudfarge, etnisitet eller religiøs bakgrunn ikke kan si noe om hvordan man er som person eller hvilke egenskaper man har.

Skolen er en av de viktigste arenaene for bekjempelse av rasisme. Det første steget i denne kampen, er kunnskap om hva rasisme er og hvordan rasisme påvirker samfunnet vårt. Spesielt relevant kan det være å reflektere og lære om rasisme i fagene samfunnsfag, historie, norsk, engelsk og KRLE. Temaet kan snakkes og læres om i forbindelse med demokrati, medborgerskap, menneskerettigheter og diskriminering. Det er viktig å understreke at dette er et tema som angår alle – ikke bare minoriteter som opplever rasisme. Det handler tross alt om en trussel mot det demokratiet vi alle er en del av.

Et av rasismens mest sentrale kjennetegn er som tidligere nevnt, ideen om at mennesker kan deles inn i grupper med forskjellige iboende egenskaper. Derfor er det spesielt viktig å fremheve det naturlige mangfoldet som finnes blant oss. Bred og mangfoldig representasjon på alle nivåer i samfunnet er én måte å motvirke rasistiske forestillinger på.

Hva må til for å skape et mer inkluderende “oss”?

Motsatsen til utenforskap, er felleskap, og motvekten til ekskludering er inkludering. Vi trenger derfor å stå imot «oss» og «dem»-tankegang, og finne ut hvordan vi kan skape et mer inkluderende felleskap.

Representasjon er som tidligere nevnt et av flere verktøy for å bekjempe rasisme. Økt representasjon vil på sikt medføre at viktige samfunnsinstitusjoner speiler hele samfunnet og det kan igjen motvirke skadelige stereotypier. Her er det først og fremst beslutningstakere som må ta størstedelen av ansvaret. Det gjelder de av oss som sitter på makt til å ta avgjørelser eller som når ut til mange mennesker, som for eksempel journalister, redaktører, arbeidsgivere og politikere. De med verv i ungdoms- og studentorganisasjon kan tenke over hvorvidt organisasjonen er god nok til å rekruttere og inkludere mennesker med minoritetsbakgrunn.

Måten vi snakker om hverandre og med hverandre på, er også helt avgjørende for inkludering. Når vi snakker negativt om sårbare grupper i samfunnet, bidrar vi til å øke deres utenforskap. Når vi møter ekskluderende og hatefulle utsagn, er det spesielt viktig at vi sier ifra og stiller opp for hverandre og dermed også for demokratiet. Her vet vi at det har en effekt å se for seg en tenkt situasjon og øve på å si høyt det man kan si, for å stå opp for noen som opplever rasisme eller mobbing. Vi kan alle være antirasister hvor enn vi befinner oss, i små og store samfunn, i skolegården, på arbeidsplassen og rundt middagsbordet.

Samtaler om rasisme kan være ubehagelige. Det er en av flere grunner til hvorfor vi har snakket så lite om det i Norge. Derfor må vi konfrontere ubehaget samtalene medfører, for at vi skal få gjort noe med problemet. Det å stå i ubehag er noe som må læres. Når vi kjenner at et samtaleemne er ubehagelig, nytt eller konfliktfylt, har vi en tendens til å trekke oss unna. Siden rasisme gjerne er noe vi forbinder med noe «ondt», går vi automatisk i forsvarsposisjon når noen påstår at rasisme har funnet sted. Da må vi minne seg selv og hverandre om at rasisme er et samfunnsproblem, og at det sjeldent handler om at noen mennesker er «gode» eller «onde».

Rasisme kan skape utenforskap, psykisk og fysisk uhelse, økonomisk ulikhet og svekket tillit. Det er derfor en sentral trussel mot demokratiske verdier, menneskeverd og felleskap. Heldigvis, som det kommer frem i denne teksten, har vi flere verktøy som vi kan ta i bruk i kampen mot rasisme. Jeg håper dere vil ta med dere noen av disse i hverdagen. Et samfunn som er inkluderende og hvor mennesker føler felleskap, er et samfunn til det beste for oss alle.

Kilder

• Priest N, Perry R, Paradies Y, Ferdinand A and Kelaher M. 2014. Experiences of Racism, Racial/Ethnic Attitudes, Motivated Fairness and Mental Health Outcomes among Primary and Secondary School Students. Journal of Youth and Adolescence. In press.
• Unicef Norge. 2022. U-rapport Norge: Hva mener barn og unge om rasisme?
• UN chronical. The Ideology of Racism: Misusing Science to Justify Racial Discrimination.Artikkel lest 11.11.22
• Likestillings- og diskrimineringsombudet. 2019. Hatytringer og hatkriminalitet.
• Ramirez, Carla. 2021. Hvordan skapes utenforskap i skolen? Ikke-vestlig minoritetsungdom.
• AMA: Racism is a threat to public health 2020